Ordene flyter bort i vannet som kjemiens glade dans.
For hver bokstav, hvert ord, hver setning som forsvinne i vannet forsvinner meningen bak hele brevet som ikke var tomt.
Ordene som forsvant i vannets glade dans var hennes siste ord til han. Hennes innerste tanker, følelser, drømmer, ønske tanker til han, fremtiden, et langt meget dypt meningsfult brev, som straks betyr ingenting annet et et vått, blankt ark.
Fordi vann visker bort spor i sand, som på samme måte som at vann visker blekk så det slipper taket og blir endel av vannets glade dans.
Nå er det bare et vått, ødelagt blankt ark, uten mening, uten betydning.
Etter mange år med en psyke som går opp og ned, kan sammenlignes litt som en berg og dalbane. Det var mye tyngre da jeg var yngre. Da mener jeg i ungdomstiden, ung-voksen tiden til nå. Men, når man bikker sånn 28 – 30 årene, skjer det faktisk en god del med en. Sånn var det for meg, og det har vært utrolig deilig. Det er mye “lettere” å leve med meg for andre, og for meg selv, nå enn det livet var når jeg var 16 år, 19 år, eller 23 år.
Det som har gjort det lettere er at jeg er nå mye tryggere på HVEM jeg er, HVA jeg står for og ikke, hva JEG ønsker med LIVET mitt og ikke, hvor mine GRENSER går når det kommer til moral og verdier i samfunnet og generelt i livet. Jeg har brukt lang tid på å bli trygg i min egen kropp, akseptere at kroppen min er sånn den er, akseptere at hodet mitt er satt sammen som hjernen min er, akseptere at jeg er ikke som “alle andre”, jeg har ikke hatt en “normal” oppvekst, med en “vanlig” pappa. Jeg er ikke oppvokst på et sted der barn kan leke trygt i skogen bak blokka, fordi inni skogen bor det masse mennesker som ikke har noe annet sted og bo. Og de er stort sett snille, men av og til kunne de bli syke og da ble de sikkelig, sikkelig sinte. Og det husker jeg som liten at var noe av det skumleste jeg viste om.
Når man er en liten jente, i en alt for stor verden, vokser opp litt for fort, flytter fra pappa som 10 år og føler at det er da er livet først starter. Er jeg heldig som har en mamma, som alltid har elsket meg, elsker meg, er der for meg, støtter meg, har trøstet meg, lært meg om livet, om moral, etikk, folkeskikk, hvordan man spiser en finere middag, ønsket om å ha et godt liv, skapet et godt liv selv, jobbe for det selv – “Fordi ingenting smaker bedre, enn belønningen man får fra noe man selv har jobbet bein hardt for.” Det har mamma alltid sagt til meg, hun har gitt meg masse omsorg, kjærlighet, visdom og trygghet. Alt en mamma kan og bør gi. Jeg er heldig, fordi det er ikke alle som har en sånn mamma som meg. Det vet jeg, og det prøver jeg virkelig å sette pris på hver eneste dag.
Men over til overskriften, når noen sier til meg: ” Bare ikke tenk så mye, Lina” eller, “Prøv å slapp av, ikke tenk så mye…”, eller “Har du prøvd å ikke tenke så mye?” eller, “Prøv å finn på noe annet, så tenker du ikke på det eller tenker så mye…”
Vel, hadde hjernen min funka sånn at jeg kunne bare slappe av i en sofa, roe ned muskler, spenninger, og tanke kjør automatisk – av meg selv. Vel, da tror jeg mange av mine “problemer” ikke hadde eksistert i dag. Og det er en frustrerende og energikrevende tanke å forholde seg til. For meg er det fysisk og psykisk umulig å bare ikke tenke, skru av tankene, tenke på noe annet, eller bare la tankene vandre. Ingenting vandrer inni hue her eller er i et system. Alt tenkes samtidig, og alt føles samtidig. Jeg føler veldig sterkt over alt, alt fra mennesker, relasjoner, dyr til planeten vår. Alt dette har jeg mange, mange store, dype lange tankerekker om, både positive og negative. Men, det er helt umulig for meg å stoppe det maskineriet som går på auto-pilot oppi her.
Og nå har jeg bare nevnt sånne ting som vi alle tenker på, livet, planeten, mennesker man har rundt seg, relasjoner osv.
Men, jeg føler, tenker og er helt annerledes enn de jeg har rundt meg i dag. Jeg tenker tungt, jeg tenker dypt, jeg tenker dystert, jeg tenker morbide tanker. Disse tankene har blitt en del av meg, livet mitt, tekstene mine, følelsene mine og meg. De farger omgivelsene mine, gir de nye farger de aldri har hatt før, og i dag kan dette være meget fargeløst, trist og kjedelig.
Samtidig føler jeg meg tom innvendig. Levende død. Et skall som viser følelser på auto-pilot, slik som tankene mine går på auto-pilot.
På bilder, snap kan det godt se ut som om jeg har det kjempe bra, at jeg er super lykkelig og fornøyd med livet. Men ingen, ingen veit hvordan jeg egentlig føler meg inni meg. Husk, straks den sminken er på, er maska på, da er skuespillet i gang.
Og eneste grunnen til jeg gjør det, er for å overleve selv. Overleve dagen, overleve å være menneske, slik det forventes at et menneske skal være på en varm sommerdag i Juli. Men det betyr ikke at jeg er så lykkelig, fornøyd og har det så godt inni meg. Eller at det er så rolig og arti oppi hodet som jeg smiler og later som.
Vi mennesker er snodige vesner, og vi er ekstremt flinke til å tilpasse oss, lære oss å overleve uansett omgivelser.
Bare husk det, neste gang du sier til noen som tenker for mye, eller sliter med tanke kjør… for noen er det umulig å ikke tenke for mye.
Uansett, setter masse pris på alle kommentarer, meldinger på fb, pm og støtte. Misforstå meg riktig, jeg synes det er flott andre bryr seg og kommer med tips.
Den lille jenta som ikke lenger er så liten, nå forstår hun så mye mer enn hun selv skulle ønske.
Hun vet så mange ting om livet, livets skyggesider at hun selv er blitt redd for å leve.
Jenta som engang var vågal, ikke redd for noe, som hoppet ut i et hvert eventyr uten å tenke over farer eller utfordringer som måtte komme på veien.
Hun jenta som våget å drømme, sa drømmene høyt og trodde like mye på dem selvom andre tvilte.
Hun jenta er borte. Jeg finner ikke et eneste spor etter henne.
Det eneste som er igjen av den jenta er skallet hun engang levde inni, nå er skallet byttet med noe annet. Noe nytt, noe tomt, noe vondt, noe uforklaring, uforståelig for både henne og de som er så glade i henne.
For henne er det en stor sorg, en sorg over å miste seg selv. En sorg over å måtte finne seg selv igjen. Noe denne jenta allerede har måtte gjort en gang mer enn hun skulle ha trengt.
Derfor veit jenta at veien til å finne noe nytt, noe hun selv liker, en ny person hun kan leve ut, le fra magen av, føle følelser som ikke bare forsvinner like fort som de kommer og leve ut livet.
For akkurat nå lever ikke jenta, hun bare eksisterer. I et skall, som kalles en kropp og den kroppen er min kropp.
// You might see me struggling, you might see me trying and failing, trying and failing again, again and again.
You might see me fighting for my life, a fight with myself. No one else can fight with me or for me.
You might think I will give up someday, maybe tonight, tomorrow or some other day, sooner or later.
You might see me give up, and try again. Give up, and try one more time. You might think Im weak, that Im not fighting hard enough and that I will never make it.
But remember this; you can never know how I feel inside, what my fight is really about. It can be the smallest thing for you and the worst nightmare for me.
But you will never see me stop fighting for better days, fighting for a better me and fighting for a better life.
Because even if you dont belive in me and my power to live, you really dont know me at all. And if you do, belive like me.
I know you know me as me, and that I will love you for forever //
Jeg vil prøve å forklare noe jeg egentlig ikke helt forstår selv helt, så ha litt tålmodighet med mine valg av ord og forklaring. Jeg skriver litt med blind for øynene.
Jeg er usikker på når jeg startet med dette, om det var tidlig i barndommen, på barneskolen, ungdomsskolen, videregående eller etter at jeg flyttet ut hjemmefra.
Men det jeg vet helt sikkert er at jeg fikk diagnosen; “Uspesifisert spiseforstyrrelse” da jeg var rundt 19 år gammel og startet min lange historie innenfor Helse Norge sitt private og offentlige psykiatriske tilbud.
Dette er en annen, lang, frustrerende og smertefull historie for meg, men den kan jeg fortelle om seinere.
Nå spiseforstyrrelsen jeg sliter med, ikke vil ha, prøver å få hjelp for og den har tatt mer kontroll over meg og livet mitt enn noen gang. Det er super sært fordi jeg trodde med engang jeg forsto selv mønsteret, hvorfor det skjer, hva jeg får ut av det og hvor sliten kroppen min begynner å bli av det så skulle jeg selv få kontroll over denne sykdommen.
Jeg har alltid hatt uro i kroppen, en følelse i magen som kan sammenlignes med følelsen å falle utenfor et stup eller som om et tog kommer mot deg i en rasende fart. Den følelsen man får om noe er feil, som om det er en advarsel eller et signal kroppen gir man bør lytte til.
Nå snakker jeg ikke om den kjente “magefølelsen”, “følg magefølelsen”, men jeg snakker om angst, panikk angst eller noe sånt.
Jeg foresto ikke selv at det var angst før de siste årene, jeg har alltid vært kjent for god selvtillit, tøff sosialt og ikke redd for å skille meg ut eller ta andre valg enn det de fleste gjorde. Men det ble min måte å overleve hverdag med så mye angst og spenninger i kroppen.
Senere tid, sånn nåtid har jeg knekt koden med den “uspesifisert spiseforstyrrelsen min. Jeg er heller sulten enn å ha angst. Fordi sult følelsen er mye sterkere enn noen andre følelser vi har i kroppen. Sulten overdøver alt, den spiser deg sakte, men sikkert opp innvendig. Bokstavelig talt. Og man kan føle det, når man sulter seg over lenger periode, kan jeg kjenne at organer og kroppen generelt er sliten, sier ifra og ikke er særlig fornøyd med behandlingen jeg har gitt den siste tiden. Dette fører til at jeg blir enda mer syk, får enda mer angst, dårlig samvittighet, enda mindre lyst til å spise osv.
Sult følelsen er så sterk at den tar over alle andre følelser, tanke kaos roer seg og kroppen går tilslutt i en slags “overlevelses modus”.
Denne modusen er unik, kroppen reagerer helt anderledes på ting enn vanlig. Det er som om man er i full beredskap, klar for alt, hele tiden. Kroppen jobber hele tiden for å fortelle deg at du må spise, signaler som hjertebank, svette, svimmelhet, besvimelse, plutselig sovne på sofaer eller på besøk. Fysisk uvell, kvalme, oppkast, diare, generelt dårlig form kan man si.
Heldigvis er jeg inne i en god periode nå. Jeg venter på å få behandling og hjelp for akkurat dette. Men systemet er treigt, tungt og ting tar fryktelig langt tid.
Uansett, jeg holder motet oppe fordi jeg veit det finnes hjelp der ute og jeg kommer aldri til å gi opp før alt er prøvd. Og da mener jeg, ALT.
Luktene jeg kjente er knust pulver, sigaretter, den godt brukte sofaen har den samme svette lukten, alt for godt brukt, skittene følelsen. Hver gang jeg tar på den kjennes det ut som om et tykt lag med skitt som legger seg rundt hånda.
En murrende følelse ligger i lufta som om noe er usnakka, ingen av oss bør egentlig være her, ingen av oss er egentlig lykkelige og alle streber etter det samme. Spesielt en jente som meg.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir i denne desperate, negative situasjonen. Annet enn at jeg sitter med en følelse av at det ikke er noen andre steder å dra. Ensomheten er det som holder meg her. Uansett, er prisen som betales høyere enn det jeg sitter igjen med. En stor bit av meg forsvinner og blir tatt med av de andre sjelløse menneskene som er her.
Om de delene av meg som de tok de nettene vil falle på plass igjen, tviler jeg på. Det har blitt et stort tomrom som aldri fylles, uansett hva jeg prøver på. Ingen følelser så langt har klart å overgå tomheten som har tatt rom i kroppen min. Samtidig er jakten evig, jeg slutter aldri å lete etter noe eller noen som kan erstatte hendelsene med noe annet. Noe fint, vakkert, godt, men alt er bare midletidig. De vonde minnene er fortsatt sterkere.
Og det plager meg, hele tiden. Den følelsen å gå rundt, ikke føle seg komplett, at noen andre har tatt en del av deg uten at du har fått bestemme eller ha bestemmelse over hendelsen er en følelse jeg ikke unner noen. Og jeg lurer på om det noen gang kommer til å bli bra igjen.
I disse varme sommerdager kan dagene bli lange, tunge og virke slitsomme. Selv midt i fellesferien kan det være vanskelig å få hvilepulsen man så gjerne søker. Når det hele blir for mye for meg, lager jeg meg gjerne noe kjølende å drikke, finner meg en rolig, sval plass å slappe av med favoritt magasinet mitt; Det Nye.
Dette magasinet har følgt meg siden jeg satt på ungdoms rommet, og jeg har aldri klart å slutte å kjøpe nytt magasin når det komme ut. Jeg elsker foto, og de har ofte store flotte mote serier med bilder av kvalitet og en rød tråd igjennom serien som kan måle seg i samme klasse som i USA.
De har også et bredt utvalg av ny kosmetikk, anmeldelser og personlige historier med temaer du ikke finner i vanlige aviser. Rett og slett god underholding, godt innhold og behagelig lesestoff for en som trenger å stresse litt ned.
Kanskje du skal bestille Det Nye hjem til deg, så du også kan kose deg litt ekstra.
Jeg kan komme med et tilbudsabonnoment for Det Nye med 8 utgaver til 279 kr. I tillegg får de som kjøper abonnement en svarsgave, en beige Lycke Crossover veske som vises på bildet under her.
For å komme til tilbudet trykk her Koder: #detnyelycke Siste frist for levering: 01.aug.2018
Jeg tenker at følelsen vi en gang delte er forsvunnet med tiden. At det vi fant på, skapte og levde sammen er bare et fjernt minne i hukommelsen til oss begge. Stemningen som ikke lenger finnes er erstattet med en klein eim i lufta som man knapt klarer å komme fra.
Som om parfymen han bærer er erstattet med noe du helst ikke vil identifisert med. At lysten på hverandre er byttet ut med en følelse som sier at det aldri vil bli slik det en gang var igjen.
Plutselig er man totalt fremmede for hverandre.
Kranglene henger løst i lufta. Som om en hver gnist og irritasjons moment er den største grunn til å hakke på hverandre. Fortelle hverandre om de tingene man virkelig ikke kan fordra er hoved fokuset i hverdagen. Det har blitt de viktigste tingene å snakke sammen om.
Alt det fine man engang delte er utenkelig. Nå finnes det bare forakt, sinne, svik og alt for stor usikkerhet.
Søken etter kjærligheten, ble flukten fra den til den siste stund.
