Lungene mine higer etter luft som om det er det siste åndedraget. Det er tungt, vondt, river, nesten som å puste i et sugerør følelse i kroppen, uansett hvor mye jeg prøver, får jeg ikke nok oksygen ned i lungene. Men jeg er fortsatt lydløs, som om jeg ikke våger å røre, føle eller bevege en eneste muskel i den lille kalde kroppen som er min. Frykten ligger i hva jeg skal føle, hvor vondt alt gjør. Hvor tungt er alt? Hvor meningsløst er denne dagen?
For om alt i dag skal føles like meningsløs som i går?
Hvordan skal jeg finne meningen med å kjempe videre i dag?
Om hver eneste dag gjør like vondt som denne, hver dag er like meningsløst, like tung, like mørk som nå.
Hvor skal jeg finne styrken til å åpne øynene, gå ut av senga og starte dagen når det er ingenting å starte?
Når det som møter meg etter å ha gått ut av senga er vondt, mørkt, tungt og meningsløst?
Kan jeg ikke bare få lov til å ligge her? Prøve å ikke eksistere så langt det er mulig. Ligge helt livløs, puste som om jeg er livløs. Fordi det er sånn alt føles inni meg, livløst. Tomt, ingen følelser, og om det er følelser er de bare vonde.
Alle sier det blir bedre, hold ut.
Men gjør det egentlig det? Hvordan kan dere egentlig vite det?
Om det skal bli bedre, må det skje forandringer. Det må skje noen grunnleggende endringer inni meg, noe jeg selv må finne, få til.
Problemet er det at jeg aner ikke. Jeg er blind, totalt med bånd forran øynene. Jeg føler meg frem i et ukjent rom jeg aldri har beveget meg i, i en virkelighet jeg aldri har vist eksisterte. Jeg viste at andre har opplevd og sagt at de føler seg slik jeg har det. Men jeg har på ingen måte kunne sette meg inn i hvor altoppslukende, livsgnist tyv det å sitte igjen etter et seksuelt overgrep faktisk er.
Det er derfor jeg føler meg sånn her, så utrolig tom, ubetydelig, verdiløs, håpløs og har det så vondt. Jeg har mistet meg selv, noen har tatt fysisk tatt fra meg noe av meg selv jeg aldri vil få tilbake.
Jeg har opplevd overgrep flere ganger, og sist gangen var en gang alt for mange.
Det sitter i meg som om det skjedde i går, jeg husker hvordan jeg var før som om det var i går, jeg kommer aldri til å glemme, kroppen min kommer aldri til å glemme. Jenta som hadde funnet seg selv igjen etter 2010, mistet seg selv igjen i 2016.
Nå er jeg lost, jeg er på veien til å finne meg selv igjen. Men hvem denne jenta er, aner jeg ikke. Om jeg noen gang finner ut av dette, aner jeg ikke.
Det eneste jeg vet er at jeg skal fortsette å kjempe, uansett hvor meningsløst, vondt og håpløst alt er. Uansett hvor mange dager, måneder eller år jeg skal våkne og føle meg tom, verdiløs og ubetydelig. Skal jeg kjempe videre for å finne den jente som er glad i seg selv, som er stolt, og våkner med en iver til å gripe dagen uten frykt eller vondt for hva som måtte vente i løpet av dagen.
Pelsen din var myk med masse spesielle, unike tegninger. Noen brune flekker, grå striper på beina, hvit med gråe prikker på magen, grå stripete hale. Verdens fineste ansikt. Du var snill, nysgjerrig, forsiktig og lykkelig.
Kom liten og svak. Minst i kullet.
Vokste deg stor, sterk og modig. Du eide hjemmet ditt, du elsket meg, og jeg elsker deg mer en jeg noensinne trodde var mulig på så kort tid.
Du ble hentet dagen en spesiell for meg bestemte seg for å forlate denne verden.
Du lå i fanget mitt, i senga da jeg fant ut at den spesielle ikke var hos oss lenger.
Du ga meg trøst, glede, omsorg, kjærlighet, latter, og selskap i en sorg som er bunnløs.
Videre vokser du, sammen med min kjærlighet til deg. Sammen med den nye, vakre kjærligheten vår vokser også noe annet, håp. En følelse jeg har savnet, ikke følt så mye i det siste. Og det føles så godt. Mitt eget hjem, fylt med kjærlighet og håp. Håpet ble større med deg. Jeg så fremtiden lysere, gledet meg til høsten med deg. Oss to, aldri ensom.
Helt til lørdag ettermiddag, skjer det en ulykke. Du vimser deg ut av vinduet, jeg er uoppmerksom i et par sekunder. Og det var nok. Nok til at du ikke er her nå, nok til at du måtte dø på lørdag. Nok til at håpet døde med deg, med din kjærlighet til meg.
Shanti, jeg savner deg. Hvert sekund, hvert minutt.
Jeg hadde akkurat startet på ny skole, i ny klasse og gikk første året på videregående. Da jeg kom fra en trøblete ungdom skole med alt for få elever, var det ubeskrivelig deilig å endelig komme på en skole med over to tusen elever . En skole der jeg plutselig bare ble en av alle, en ingen viste noe om, og kunne starte litt med blanke ark.
Så møter jeg henne. Hun som skulle forandre livet mitt fra den dagen, og gjør det den dag i dag. Til tross for at det er over 10 år siden hun valgte å forlate meg, aleine uten henne på denne planeten.
Jeg husker hva hun hadde på seg, hvordan hun sminket seg, smilet hennes, jeg husker fortsatt latteren og stemmen hennes. Og det er jeg uendelig takknemlig for, fordi det har jeg alltid fryktet siden hun forsvant fra meg. At jeg skal glemme, glemme henne, glemme oss, glemme stundene, de helt spesielle minnene, de stundene som gjorde at vi var oss etter de øyeblikkene. Vi delte noe, noe jeg aldri hadde delt med noen før. Vi hadde en kjemi, en humor og et bånd til hverandre jeg aldri har funnet igjen.
Jeg husker hvordan hun kunne lese meg, uten ord. Uten at jeg utrykket med verken kropp språk eller noe annet. Men hun så meg, alltid. Hun FØLTE meg, og jeg FØLTE henne. Vi SÅ hverandre, uten ord, uten spørsmål, uten at noe som helst trengtes å klargjøres. Og det var så utrolig deilig, deilig at noen forsto meg. Virkelig forsto meg, følelsene mine, kaoset inni meg, hvorfor jeg er sånn og hva det kommer av. Fordi vi har opplevd de samme tingene, vi har blitt formet likt, vi gikk i samme kropp, samme situasjon og kunne derfor bånde på et slikt nivå som vi gjorde.
Jeg savner å snakke med henne.
Jeg savner å le med henne.
Jeg savner smilet hennes, det som smittet så lett over på meg.
Jeg savner latteren hennes, fordi jeg bare måtte le selv. Bare ved å høre henne le, fordi når hun lo, sånn ekte, virkelig ekte. Da følte jeg lykke, hun ga meg lykke bare ved at jeg hørte latteren hennes.
Jeg savner forståelsen hennes, og alle de smarte tingene hun sa til meg når alt virket så håpløst.
Jeg savner varmen hennes, føle at hun faktisk er nær meg. Fordi det var virkelig varmt, når vi to var i nærheten av hverandre.
Jeg savner øynene hennes, hvordan de lurt kunne smile til meg, og jeg forsto akkurat, akkurat hva hun tenkte på. Om det var faenskap eller morsomt, spilte ingen rolle. Fordi jeg forsto, og det var det unike her.
Jeg savner energien hennes, den levende, gærne, sterke, ustyrlige, men samtidig så ufattelig sårbar på samme tid. Hun smittet meg, med alt hun hadde levende inni seg. På godt og vondt. Og det savner jeg så sinnsykt.
Jeg savner henne.
Jeg savner oss.
Jeg husker perioden før hun forsvant veldig godt, jeg kan gå tilbake til den perioden når jeg vil. Den er krystallklar, mye klarere enn noen andre minner jeg har med henne. Hvorfor er vel fordi det er den aller siste perioden jeg fikk med henne.
Vi dro ut på byen, dansa sammen, lo sammen. Vi hang mer sammen på slutten enn vi vanligvis pleide, noe jeg har lurt på er en tilfeldighet eller var en bevist handling fra henne fordi hun viste hva som skulle skje.
Jeg husker flere øyeblikk der jeg ser på henne, og tenker at jeg skal spørre. Spørre hva det er for no, fordi jeg kan se det, jeg kan føle det. Men av en eller annen grunn så går jeg aldri inn på dette. Jeg unngår det bevist, fordi jeg føler at hun ønsker at jeg ikke skal spørre. Hun vil bare at vi skal ha det gøy sammen, nyte øyeblikkene. Fordi vi begge vet at dette er bare øyeblikk med lykke, før virkeligheten henter oss inn igjen.
Men det var akkurat det som var så magisk med henne, hun fikk meg alltid til å glemme. Totalt.
Jeg glemte alt vondt, hele verden. Det var bare oss, våre samtaler og tanker. Og de betydde noe, de var viktige, for oss begge to. Og vi tok vare på hverandre.
Uansett, så lar jeg henne være, jeg unngår til og med å svare telefonen når hun ringer meg den kvelden. Den kvelden når jeg står å krangler med en dum kjæreste, jeg virkelig ville få frem poenget mitt til. Jeg husker til og med hva vi kranglet om, hvor jeg sto når hun ringte, hvordan jeg holdt telefonen, så navnet hennes, hørte telefonen ringe, og bevist valgte å ikke svare. Fordi jeg hadde et så sykt viktig poeng å få frem til denne idiot kjæresten min, som i dag er en eks, jeg aldri har snakket med eller sett igjen.
Jeg har et tapt anrop, glemmer å ringe opp igjen.
Jeg husker jeg feiret bursdagen min, midt på sommeren i hagen til Mamma. Det var stor stas fordi jeg skulle snart til Roskilde for aller første gang og jeg skulle dra med min aller bestevenninne. Ja, hun som jeg hadde et tapt anrop fra, hun som forsto alt.
Men så får jeg en annen telefon, fra en annen venn. En gammel venn, fra skoletiden. Jeg skjønner ikke først, ligger i senga på pikerommet. Ser på taket, der jeg har alle bilder fra barndom – da. Med venner, dyr og familie. Og så klart, bilder av meg og henne. Noen av bare henne, et av oss sammen.
Jeg svarer telefonen. Hun er kort og seriøs. Sier “Lina, sitter du?” Jeg svarer litt undrende med “Jaa. Ligger i senga på rommet akkurat nå. Hvordan det?”
“Hun er død” “Hun tok livet sitt i natt” “Hun ble funnet i dag”
Alt stopper opp. ALT. Som om hele verden er satt på pause. Lenge, jeg skjønner, men samtidig skjønner jeg ingenting. Hun ringte meg jo i går. Og jeg skulle ringe opp, men jeg glemte det bare.
Hva som skjer etter dette er svart. Jeg husker ikke. Jeg vet at jeg dro til Roskilde, i tanken om at hun hadde ønsket det. At jeg skulle dra for oss begge, selv om hun ikke var her lenger.
Følelsene av at hun er borte er ubeskrivelige. Det er de den dag i dag. Jeg tror aldri jeg vil klare å virkelig sette ord på dette, hvor vondt, hvor tomt det egentlig er.
Men, jeg husker henne fortsatt og det kommer jeg alltid til å gjøre.
Min fineste, min ærlige, sårbare, sterke, vakre sjel. Håper du flyr fritt, passer på meg og andre.
Magefølelsen er ubeskrivelig, som om det er fylt på et drivstoff som jobber på alle måter for å fortelle meg at noe er på gang, noe jeg ikke vet hva er, noe ukjent, noe skummelt og farlig.
Før jeg sovnet var alt greit, livet ga meg noe, jeg følte meg nesten komplett da jeg lukket øynene og reiste til drømmeland.
Men, så kommer øyeblikket da jeg våkner, og i samme sekund merker at virkeligheten er blitt totalt forandret.
Som om noe har kommet iløpet av natten og satt sin bopel inni kroppen min, uten at jeg har fått med meg noe som helst.
Pusten er lett, jeg må ofte minne meg på å puste dypt, så dypt at jeg faktisk puster. Ellers så er det knapt luft inn og ut, magen beveger seg ikke, lungene kjennes urørlige, eneste som får tilgang til oksygen er helt øverst og i pusterøret. Ellers går luften alt for fort inn og ut. Noen ganger holder jeg pusten, eller puster ikke. Helt til jeg kjenner det selv, en kvelende, ubehagelig følelse først bakerst i ganen, så i halsen så i lungene helt til jeg må minne meg selv på å ta et magedrag.
Men det blir aldri noen sikkelige magedrag, det er noe annet som fyller magen min. En følelse som gjør meg gal, en urolig, umulig å komme seg vekk fra. Det hjelper ikke å dusje, gå en tur, være sosial, være aleine, snakke om det. Den er der fortsatt, følelsen som forteller meg at noe er galt, noe skal skje, eller skjer. Jeg passer ikke på, jeg følger ikke med, jeg er ikke på vakt nok, det gjør meg fysisk kvalm.
Maten vokser i munnen, jeg husker ikke hvordan jeg skal svelge den. Som om noe blokker for at i halsen, en svær klump, som gjør vondt. Fysisk vondt. Jeg kan føle den, selvom du ikke kan se den.
Magen er sulten, men jeg klarer ikke å spise.
Jeg prøver å dra meg ut av den onde spiralen som er igang, men den vil ikke slippe taket.
Eneste som føles trygt nå, eller håndterbart er dyna mi, dypt begravd i senga. Lav musikk, lydløs mobil, ingen lys. Bare meg, og kampen om at kroppen min skal roe seg, la meg hvile, la meg puste, la meg spise.
Der angsten og alt det vonde alltid har sin fest dag som natt.
Men det føles godt, det spirer og slipper ikke taket.
Følelsen kom for noen dager siden.
Hvorfor vet jeg ikke.
Men jeg vet at noe nytt lever i meg, og det gir meg håp.
Et håp om at jeg skal finne veien, at jeg allerede er på veien mot noe bedre, noe lettere.
Men først skal jeg la det være, bare føle, la spiren sette seg. Bli mer enn en spire, men noe sterkere, sterkere enn hva som allerede finnes inni denne kroppen.
Noe nytt, noe ukjent, noe spennende, kanskje skummelt, men jeg velger denne veien.
Jeg har mistet mange nære og fjerne oppigjennom tiden. Vi alle har vel det. Men når man er ung, i tidlig start av livet. Akkurat startet på ung-voksen livet, eller er godt i gang med 20 årene så er det veldig meningsløst når man bare forsvinner og ikke eksisterer lenger. Om det er ulykke, eget valg eller resultat av dårlige valg.
Hvordan man hånterer en slik sorg eller tap av et annet menneske som har betydd noe spesielt, satt spor i livet ditt som aldri vil forsvinne, minner som savnes å kunne oppleves igjen, alle tankene om hva man kunne gjort annerledes, om man kunne gjort noe annerledes, hva det siste man sa til hverandre, var det noe positivt eller negativt, husket jeg å si hvor utrolig glad jeg er i personen, har jeg noen gang sagt det, skulle jeg ha ringt opp igjen den gangen, eller bare ringt en ekstra gang, kunne jeg ha dratt på besøk oftere, kunne jeg ha invitert til ting oftere, har jeg egentlig vært en god nok venn, har jeg oversett noe som var helt åpenbart, ga jeg nok kjærlighet, ga jeg for mye kjærlighet, eller for lite, når lo vi sist sammen, sånn dypt at det gjør vondt i magen. Skal vi virkelig aldri sees igjen, aldri ringe, sende sms, snap eller klemme. Gråte sammen, le sammen, bli sinte på hverandre eller sinte på verden sammen. Skal vi virkelig, virkelig aldri smile sammen igjen, se lurt på hverandre og ikke trenge å si høyt hva man tenker på. Vi bare forsto hverandre.
Jeg finner aldri deg igjen, eller noen av dere som har falt bort med årene. Dere har blitt mange, jeg har sluttet å telle.
Derfor, føler jeg mer en noen gang, at det er så viktig å snakke om disse tingene, tabu-belakte temaer. Som psykisk sykdom, overgrep, spiseforstyrrelser, systemet, dårlige miljøer, dårlige venner, resultater av dårlige valg, resultater av å ta ansvar for dårlige valg, selvmord – lista er lang.
Håper det ikke blir for dystert. Men at jeg klarer å spire håp, lys, og en tro på at en dag, skal sola skinne for meg igjen. Og den dagen skal jeg love dere alle sammen at den dagen skal hele verden få vite om. Den dagen skal jeg hyle av lykke, overalt. Dele, fortelle. Fordi jeg tror på at vi mennesker lærer best av å gjøre feil, reise seg og se tilbake på hva man har gjort. Utvikle seg. Men enda viktigere er det å dele. Ikke dele hva du har spist i dag, hvor mye, om du har trent eller hvor lenge, hva du har på deg eller hvor mye penger du har tjent iløpet av et år.
Jeg ønsker derfor å dele, så mye som overhode mulig. Av min historie, andre sine historier, slik det faktisk er bak lukkede dører. Jeg kommer aldri til å utlevere noen, eller skrive om ting slik at andre kan gjenkjenne personene jeg har hatt rundt meg, men jeg kommer ikke til å være redd for å fortelle min historie slik jeg opplever den. Ærlig, uten filter, uten å tenke på hva du måtte tenke om meg eller det jeg har opplevd.
Jeg ønsker å dele for at andre ikke skal føle seg alene, at man skal kunne se at andre føler det samme. For min erfaring er etter å ha snakket med mange om ting jeg synes har vært vanskelig i mitt liv, ikke alltid, men noen ganger så hjelper det masse å dele. Snakke om det sammen med andre, som forstår, har opplevd lignende selv eller kjenner til noe lignende.
Sammen er man sterkere, men det er viktig at du deler med noen du stoler på.
Akkurat nå stoler jeg kun på meg selv, også legger jeg resten i hendene til verden, til dere, til deg som leser nå.
Del innlegget om du kjenner noen som kanskje kan kjenne seg igjen, eller føler seg alene, deprimert og lost. Fortell personen at hun/han er ikke alene, det finnes fler – maniskemeg.
Hun har tatt på seg de mest vanlige klærne hun fant i skapet. Hun er i starten av 20 årene, har langt mellom blondt hår, naturlig farge. Håret er løst, ikke stylet på noen som helst måte. Hun ser veldig hverdagslig ut, som om hun skal på skolen eller akkurat kom fra student gruppa.
Men dette er bare for å virke som om hun ikke prøver for hardt. Sminken avslører uansett innsatsen og forventingene hennes til daten.
Først sitter hun alene på bordet. Ikke bestilt seg noe enda. Venter bare veldig spent på hvem denne tinder-karen er. Titter raskt rundt seg, ser på telefonen.
Plutselig lyser øyene hennes opp, hun smiler, men blir litt usikker fordi i det hun vinker får hun ikke noe annen respons en at han fortsetter å se og skrive på telefonen hans. Hun blir sittende litt for å sjekke om han virkelig ikke oppfatter at hun vinker til han.
Hun merker godt at jenta som sitter aleine på bordet rett ved legger veldig godt merke til vinket hennes og hele situasjonen.
Det hele gjør at hun reiser seg for å møte denne gutten hun er nesten helt sikker er samme hun har snakket med over Tinder og henter det innerste motet for å gå bort for å hilse.
Hun klarer å lure seg mellom alle bordene som så tett står inntil hverandre på uteserveringen på Angst Bar i Oslo sentrum. Men lett er det ikke, ikke uten å virke klumsete og litt for søt.
Videre så møtes de plutselig, et hei blir et håndtrykk som igjen blir en klem. En kort, men bekreftende klem på at hun faktisk står med riktig person.
Hun har allerede fått med seg at han har virkelig prøvd å pynte seg. Skjorta på, shorts men alt for fin til standa og sko hun aldri kunne sett for seg at han faktisk eide. Men fin synes hun han er. Det er tydelig, på både kroppsspråk og holding.
Hun går å bestiller noe drikke etter hun sikkert har plassert han strategisk på plassen hun har valgt ut.
Hjertet banker fortere enn normalt i baren og hun kjenner hun nesten gruer seg til å gå ut igjen til han. Og tenker for seg selv «er det ikke egentlig mannen som skal fikse dette» «jaja, vi får se hvordan dette går» «han har jo pynta seg» «det har ikke jeg, eller jeg har sminka meg, men ikke pynta pynta meg» «håper han ikke tror jeg ikke bryr meg fordi jeg har så laidback stil»
Hun bestiller en cocktail til seg selv, og en øl til han. Han smiler med begge tenna når hun kommer ut, før han lukker munnen og smiler med øyene til henne på en måte som får henne til å føle seg trygg.
«Okei, greit nok. Jeg tar første runde. Han tar sikkert neste. La oss prate» er det eneste hun klarer å tenke før de flyter videre i pratens glade dans og romans.
Rundt dem er det alle slags mennesker. Det er slutten av felles ferien, men akkurat her merkene du ikke mye til akkurat det. Oslo, byen som aldri slutter å puste. Dag som natt, evig hjertetak. Rundt er det latter, masse snakk, funky musikk og generelt god stemning.
Lokalene er fargerike, samtidig grå. Som en liten hemmelig gate i Oslos kaos, som plutselig minner deg bittelitt om noe nytt, noe annet. Nesten et annet land. Men du er bare på Angst bar. Veldig tidsriktig, koselig, lite pust i bakken, der du kan gjemme deg og daten din pent ved et bord.
Skulderen er lavere nå, pulsen er rolig og hun bare nyter. Nyter historietime de slenger mellom hverandre som om det var en gym time på skolen. Lettere kunne det ikke bli. Hun prøver å overbevise han om at hun ikke liker han så godt, men godt nok. Hun vil jo ikke virke desperat eller som om dette er noe hun ofte gjør.
Eneste hun vil er at han bare skal fortsette å vise samme interesse og iver som han gjør nå. Fordi det merker hun at hun virkelig liker, hun liker mye ved han og det får hun til å drømme.
Videre forsvinner de ut i Oslo sine gater, hvor de vandrer vet jeg ikke. Hvordan historien ender, aner jeg heller ikke.
Jeg kjenner henne ikke, jeg satt der bare selv og var hun jenta som la merke til vinket hennes og det minnet meg selv om hvordan det var da jeg var 20 år ung, eventyrlysten, spent og på date med en for første gang.
Den mørke skyggen som rover over meg er som en storm som aldri slipper lyset inn. Som et evigvarende mørke som nekter å slippe tak eller la noe annet få plass.
Pupillene føles konstant utvidet, med en svart tomhet som skremmer bort selv den tøffeste. Jeg ser vill ut, samtidig lost. Som et levende menneske, uten personlighet, livsgnist eller ytre tegn på at dette vesenet lever og bryr seg om noe. Men noe lever inni og det er mørkt.
Jeg kan føle hvordan alle som bryr seg er desperate på hver sin måte. Noen vil helst være der hele tiden, holde et godt øye og ha kontroll over hele situasjonen. Samtidig har de aller nærmeste i familie gitt opp, de orker ikke å høre om nedturene lenger, om kampen og traumene. De er mettet, slitene og lei. Lei av et system som sier de skal hjelpe, men når alt kommer til alt så finnes det egentlig ikke noe godt nok hjelp.
Som om jeg er for traumatisert, for diagnotisert, for syk, for frisk, for alt for mye til at systemet klarer å putte meg inn i et system, til en del av systemet som kan hjelpe og gi meg bedre livskvalitet eller livsgnist.
Igjen bryr folk seg. På alle slags måter. Prøver, gir opp. Prøver igjen, gir opp igjen. Realesjoner blir brutt. Noen for alltid. Fordi det er slitsomt, det er beintøft å være psykisk-syk, og det er enda værre å sitte på sidelinjen, være tilskuer til hvordan et sykt menneske, desperat prøver å få hjelp, på alle mulig måter, men ikke får det. Da mister man mange på veien på kampen for å bli frisk.
Folk har egene liv, de har egene utfordringer, stressmomentet, de aller fleste av oss føler iløpet av året at både tid og pikter kan spise en litt opp innvendig. Og da skal det mye til for at man har rom, tid og energi for å hjelpe andre rundt seg. Og det er fult forståelig at man kun har en vis evne/mulighet til å kunne hjelpe andre.
For når alt komme til alt, så er det jeg som må finne veien ut av mørket. Finne den riktige veien for å nå lyset. Nå det lyset som forhåpentligvis gjør meg så komplett som mulig igjen.
Jeg vet det vil ta tid, kanskje år. Mye terapi, mange tårer og enda fler kamper enn jeg allerede har tatt. Men uansett hvor svart, uansett hvor håpløst, lever det noe i meg som sier at en dag, ikke snart, men en dag – skal jeg klare å leve, med en livsgnist jeg selv er fornøyd med.
