p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000; min-height: 14.0px}

 

 

Den store hovedstaden som ble for liten

 

Jeg klarer nesten ikke å puste.

Drama, stress, forventinger, sladder, helgene som aldri stopper å komme.

“Kan ikke hele jævla Oslo slappe av litt?! Sånn serr for bare en helg, kanskje til og med en uke. Så kanskje, kanskje, kan galskapen som rår i denne byen roe seg litt.”

“Jeg er så jævla sliten”

Gråten kommer men, den er svak og lav. Som om hun virkelig har gitt helt opp. Til og med gitt opp å orke og gråte ordentlig.

 

Lina <3

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000; min-height: 14.0px}

 

Kampen er igang og jeg er livredd. Faktisk aldri vært reddere, føles ut som om hjertet pumper seg ut og opp av halsen, luften føles tung og vanskelig å få ned i lungene, de vil lissom ikke helt fylle seg opp. 

 

Tankene i hodet er bare kaos, før den ene tanken tenkes ferdig, kommer en ny og det blir totalt kaos. Svette, nummene armer og hender. Fingrene kjennes som istapper, iskalde, prikkete og tunge ubrukelige lemmer. 

 

Tuppen på tæra kjennes ut som om de balanserer på kanten av et stup og man skal miste taket hver sekund. Følelsen som å vippe mellom liv og død, som om kroppen min har sluttet å snakke med hodet eller hjernen.

 

Minner meg om en høne som akkurat har blitt kappet hue av, og løper rundt hodeløs frebrilsk, før det aller siste dråpen av blod den lille kroppen er pumpet ut og høna død faller om. 

 

Bare at jeg faller aldri om, følelsen forsvinner aldri og jeg dør ikke. Følelsen ligger å ruver, bygger seg opp og kjennes ut som om den skal nå et klimaks når som helst. 

Men det skjer aldri, du ligger bare å vipper i skjærsilden. 

Midt mellom himmel og helvete. 

 

Livet er helt jævlig. 

Hun kunne smake bedre dager, nesten føle dem de er så nære. Han burde vært sterkere enn hun.

Han vil alltid prate om det, men hun bryr seg ikke lenger. Ord er bare ord, spesielt uten handling.

 

Nå har mørket tatt med seg den siste gnisten i øynene hennes, den gnisten ingen har sett på flere måneder. Alikevel er øynene nå svarte som natta. Tomme, likegyldige, følelsesløse flakkende blikk. Blikk kontrollert totalt av angst, konstant spenninger i kropp og verking i ledd.

Kampen mot angsten er konstant. 

 

Mange sier det er et lys i enden av tunellen, men ikke her. Her er det kun bare et spor, og det er enveis kjørt. Allsa toget kommer mot en i rasende fart uten at man aner når det kanskje treffer deg. Mulig man klarer å akkurat hoppe unna toget, men straks man løper på sporet igjen kommer det like fort et tog igjen man må rømme unna.

 

Vennene etterlyser den jenta de savner og er glad i. Men hun eksisterer ikke lenger, hun har heller blitt erstattet med noe annet. Som et gjennomsiktig skall alle kan se igjennom, se alle hennes følelser, tanker, gleder, sorg og skam. 

Jenta som var så vakker at hun ble syk av det.

 

Lever livet sitt kun for andre, for skatten, for bestevennen, for familien og alle de andre bekjente.