PUSTEN SOM ALDRI KOMMER DYPT NOK.

Igjen har den kommet tilbake, den fordømrade tunge, svarte, håpløse og vonde virkeligheten som ikke vil slippe tak.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Magefølelsen er ubeskrivelig, som om det er fylt på et drivstoff som jobber på alle måter for å fortelle meg at noe er på gang, noe jeg ikke vet hva er, noe ukjent, noe skummelt og farlig. 

Før jeg sovnet var alt greit, livet ga meg noe, jeg følte meg nesten komplett da jeg lukket øynene og reiste til drømmeland. 

Men, så kommer øyeblikket da jeg våkner, og i samme sekund merker at virkeligheten er blitt totalt forandret. 

Som om noe har kommet iløpet av natten og satt sin bopel inni kroppen min, uten at jeg har fått med meg noe som helst.

Pusten er lett, jeg må ofte minne meg på å puste dypt, så dypt at jeg faktisk puster. Ellers så er det knapt luft inn og ut, magen beveger seg ikke, lungene kjennes urørlige, eneste som får tilgang til oksygen er helt øverst og i pusterøret. Ellers går luften alt for fort inn og ut. Noen ganger holder jeg pusten, eller puster ikke. Helt til jeg kjenner det selv, en kvelende, ubehagelig følelse først bakerst i ganen, så i halsen så i lungene helt til jeg må minne meg selv på å ta et magedrag. 

Men det blir aldri noen sikkelige magedrag, det er noe annet som fyller magen min. En følelse som gjør meg gal, en urolig, umulig å komme seg vekk fra. Det hjelper ikke å dusje, gå en tur, være sosial, være aleine, snakke om det. Den er der fortsatt, følelsen som forteller meg at noe er galt, noe skal skje, eller skjer. Jeg passer ikke på, jeg følger ikke med, jeg er ikke på vakt nok, det gjør meg fysisk kvalm. 

Maten vokser i munnen, jeg husker ikke hvordan jeg skal svelge den. Som om noe blokker for at i halsen, en svær klump, som gjør vondt. Fysisk vondt. Jeg kan føle den, selvom du ikke kan se den. 

Magen er sulten, men jeg klarer ikke å spise. 

Jeg prøver å dra meg ut av den onde spiralen som er igang, men den vil ikke slippe taket. 

Eneste som føles trygt nå, eller håndterbart er dyna mi, dypt begravd i senga. Lav musikk, lydløs mobil, ingen lys. Bare meg, og kampen om at kroppen min skal roe seg, la meg hvile, la meg puste, la meg spise. 

Jeg er sliten og lei nå. 

Lina