Mannskapet er tilbake til Norge, trygge og har det fint. Tusen takk til alle som har lest, underskrevet og bidratt til oppmerksomhet rundt denne saken.
Kampen om å fri Gaza og innbyggerne der fortsetter. Jeg kan skrive et innlegg om dette seinere, da dette er et meget viktig tema å opplyse da verken media eller myndigheter tar ansvar. Selv om dette er langt unna, er dette mennesker som deg og meg. De føler de samme følelsene du og jeg gjør, og jeg kan ikke forestille meg de grusomme tingene menneskene der opplever på dagelig basis.
Herman Reksten har blitt fengslet i Israel for å være kaptein på en fiskebåt på vei til Gaza med medisiner og forsyninger. Se videoen hans, og del den overalt! Kom på motdemonstrasjon i dag i Oslo, klokken 17:00, og vis din støtte til saken, Gaza, Herman, Jørgen Pettersen og resten av mannskapet!
Minner som aldri forsvinner, men fortsatt fortrengte minner.
Jeg skal prøve å forklare noe som er vanskelig å forklare selv for meg selv. Og allerede der kjenner jeg, og sikker du som leser at dette kan bli et lite godt innlegg. Men, hold ut litt til med meg. Gi meg en sjangse, så skal jeg prøve å forklare dette på best mulig måte.
Helt siden jeg har vært liten har det skjedd ulike ting som har formet meg til en viss grad. Noen hendelser mer enn andre. Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på detaljer rundt barndommen min, dette av hensyn til familiemedlemmer som kanskje ikke ønsker/er enige i alle mine tanker og følelser rundt barndommen. Og det må jeg bare respektere, uansett hva jeg mener og føler ang akkurat det.
Over til det jeg skal skrive om her, nå.
Fortrengte minner, eller minner som aldri forsvinner?
I min verden er de en kombinasjon av hverandre på en meget sær, komplisert måte. Jeg tror ikke jeg klarer å forklare akkurat hvorfor hodet mitt fungerer sånn og at jeg kan leve på den måten jeg lever med disse minnene. Men jeg klarer det, og hjernen klarer det mest utrolige for å overleve. Det har blitt bevist igjennom medisinske historien, gang, på gang.
Uansett, jeg har endel fortrengte minner, og når jeg sier fortrengte minner så tenker kanskje du at jeg ikke husker dem i det hele tatt? Eller at de har blitt borte fordi de er for vonde å tenke på, gjenoppleve? Eller, fordi hjernen vår er en rar klump, som kan gjøre de mest utrolige ting under stressede situasjoner?
Uansett, hva DU tenker. Så opplever jeg dette på denne måten. Mine minner er i forbinnelse med lukter, årstider, alder, mat, tradisjoner, merkedager som bursdager, drømmer/mareritt som har vært der siden jeg kan huske, små glimt med minner/bilder/film av ting som har skjedd fra barndom og oppover.
Jeg kan ikke 100% kontrollere dette, og velge om minnene mine skal være borte eller tilstede. Ikke i det hele tatt. Det er som en filmrull du har glemt i et skap, som plutselig ruller ut av skapet ditt fordi NOE minnet deg på at du måtte åpne den skapdøra, om det var en lukt, en lyd, noe på en film, en historie, et kyss eller en sang. Spiller ingen rolle. Det påvirker deg i den grad at du MÅ åpne den skapdøra, slik at filmrullen faller ut. Når filmrullen faller ut og lander gulvet slik at jeg ser den, kommer på den og husker hva som egentlig er virkeligheten i den filmrullen – vel, da blir jeg alt fra kvalm, trist, lei meg, sint, frustrert, oppgitt, lei alt. Fordi om det er noe jeg ønsker alt i hele verden er at den fordømrade filmrullen bare skal holde seg i det skapet, bakerst, innerst. Slik at jeg ikke ser den, fordi så fort jeg ser den starter det så mange prosesser inne i kroppen min, som er langt ifra behagelige eller gode.
Dette har tidligere og sikkert for mange andre mennesker blitt så slitsomt i perioder, så energikrevende, så deprimerende og utmattende. Så man må til slutt bestille en time hos fastlegen for å få “hjelp” til å takle alt dette som plutselig kommer å slår deg bokstavelig talt i tryne – helt uten at du kan kontrollere det eller velge det selv. Det bare skjer, det bare kommer, når det skjer, når det kommer.
Det legen har alltid gitt til meg under slike perioder er ikke terapi, ikke henvisning til noen eller noe som kan hjelpe på situasjonen, men han tilbyr meg piller. Mange, ofte, gjerne så mange jeg trenger/ønsker. Dette resulterte i mitt tilfelle, som kanskje flere av dere allerede har lest/vet, at jeg ble meget avhengi av disse pillene og måtte søke proff hjelp for å komme meg vekk fra de igjen. Totalt var jeg nesten 4 mnd behanding for pilleutskriving fra min egen fastlege som omtrent tok livet av meg. Når jeg ble skrevet inn veide jeg knappe 44 kg. Et par uker til, og jeg tviler sterkt på om jeg hadde overlevd.
Jeg lever fortsatt med disse minnene som gjemmer seg i hjernen, kommer frem når det passer dem, ikke meg. Plager meg, psyker meg ned, sliter meg ned og gjør meg svak igjen etter jeg har prøvd å bygge meg opp igjen.
En evig kamp.
Det ble kanskje litt rotete dette her, lite mening?
Men poenget mitt er at når mennesker opplever grusomme hendelser de ikke takler å tenke er en del av sin egen virkelighet, kan hjernen hjelpe til med det på mange ulike måter.
Ordene flyter bort i vannet som kjemiens glade dans.
For hver bokstav, hvert ord, hver setning som forsvinne i vannet forsvinner meningen bak hele brevet som ikke var tomt.
Ordene som forsvant i vannets glade dans var hennes siste ord til han. Hennes innerste tanker, følelser, drømmer, ønske tanker til han, fremtiden, et langt meget dypt meningsfult brev, som straks betyr ingenting annet et et vått, blankt ark.
Fordi vann visker bort spor i sand, som på samme måte som at vann visker blekk så det slipper taket og blir endel av vannets glade dans.
Nå er det bare et vått, ødelagt blankt ark, uten mening, uten betydning.
Etter mange år med en psyke som går opp og ned, kan sammenlignes litt som en berg og dalbane. Det var mye tyngre da jeg var yngre. Da mener jeg i ungdomstiden, ung-voksen tiden til nå. Men, når man bikker sånn 28 – 30 årene, skjer det faktisk en god del med en. Sånn var det for meg, og det har vært utrolig deilig. Det er mye “lettere” å leve med meg for andre, og for meg selv, nå enn det livet var når jeg var 16 år, 19 år, eller 23 år.
Det som har gjort det lettere er at jeg er nå mye tryggere på HVEM jeg er, HVA jeg står for og ikke, hva JEG ønsker med LIVET mitt og ikke, hvor mine GRENSER går når det kommer til moral og verdier i samfunnet og generelt i livet. Jeg har brukt lang tid på å bli trygg i min egen kropp, akseptere at kroppen min er sånn den er, akseptere at hodet mitt er satt sammen som hjernen min er, akseptere at jeg er ikke som “alle andre”, jeg har ikke hatt en “normal” oppvekst, med en “vanlig” pappa. Jeg er ikke oppvokst på et sted der barn kan leke trygt i skogen bak blokka, fordi inni skogen bor det masse mennesker som ikke har noe annet sted og bo. Og de er stort sett snille, men av og til kunne de bli syke og da ble de sikkelig, sikkelig sinte. Og det husker jeg som liten at var noe av det skumleste jeg viste om.
Når man er en liten jente, i en alt for stor verden, vokser opp litt for fort, flytter fra pappa som 10 år og føler at det er da er livet først starter. Er jeg heldig som har en mamma, som alltid har elsket meg, elsker meg, er der for meg, støtter meg, har trøstet meg, lært meg om livet, om moral, etikk, folkeskikk, hvordan man spiser en finere middag, ønsket om å ha et godt liv, skapet et godt liv selv, jobbe for det selv – “Fordi ingenting smaker bedre, enn belønningen man får fra noe man selv har jobbet bein hardt for.” Det har mamma alltid sagt til meg, hun har gitt meg masse omsorg, kjærlighet, visdom og trygghet. Alt en mamma kan og bør gi. Jeg er heldig, fordi det er ikke alle som har en sånn mamma som meg. Det vet jeg, og det prøver jeg virkelig å sette pris på hver eneste dag.
Men over til overskriften, når noen sier til meg: ” Bare ikke tenk så mye, Lina” eller, “Prøv å slapp av, ikke tenk så mye…”, eller “Har du prøvd å ikke tenke så mye?” eller, “Prøv å finn på noe annet, så tenker du ikke på det eller tenker så mye…”
Vel, hadde hjernen min funka sånn at jeg kunne bare slappe av i en sofa, roe ned muskler, spenninger, og tanke kjør automatisk – av meg selv. Vel, da tror jeg mange av mine “problemer” ikke hadde eksistert i dag. Og det er en frustrerende og energikrevende tanke å forholde seg til. For meg er det fysisk og psykisk umulig å bare ikke tenke, skru av tankene, tenke på noe annet, eller bare la tankene vandre. Ingenting vandrer inni hue her eller er i et system. Alt tenkes samtidig, og alt føles samtidig. Jeg føler veldig sterkt over alt, alt fra mennesker, relasjoner, dyr til planeten vår. Alt dette har jeg mange, mange store, dype lange tankerekker om, både positive og negative. Men, det er helt umulig for meg å stoppe det maskineriet som går på auto-pilot oppi her.
Og nå har jeg bare nevnt sånne ting som vi alle tenker på, livet, planeten, mennesker man har rundt seg, relasjoner osv.
Men, jeg føler, tenker og er helt annerledes enn de jeg har rundt meg i dag. Jeg tenker tungt, jeg tenker dypt, jeg tenker dystert, jeg tenker morbide tanker. Disse tankene har blitt en del av meg, livet mitt, tekstene mine, følelsene mine og meg. De farger omgivelsene mine, gir de nye farger de aldri har hatt før, og i dag kan dette være meget fargeløst, trist og kjedelig.
Samtidig føler jeg meg tom innvendig. Levende død. Et skall som viser følelser på auto-pilot, slik som tankene mine går på auto-pilot.
På bilder, snap kan det godt se ut som om jeg har det kjempe bra, at jeg er super lykkelig og fornøyd med livet. Men ingen, ingen veit hvordan jeg egentlig føler meg inni meg. Husk, straks den sminken er på, er maska på, da er skuespillet i gang.
Og eneste grunnen til jeg gjør det, er for å overleve selv. Overleve dagen, overleve å være menneske, slik det forventes at et menneske skal være på en varm sommerdag i Juli. Men det betyr ikke at jeg er så lykkelig, fornøyd og har det så godt inni meg. Eller at det er så rolig og arti oppi hodet som jeg smiler og later som.
Vi mennesker er snodige vesner, og vi er ekstremt flinke til å tilpasse oss, lære oss å overleve uansett omgivelser.
Bare husk det, neste gang du sier til noen som tenker for mye, eller sliter med tanke kjør… for noen er det umulig å ikke tenke for mye.
Uansett, setter masse pris på alle kommentarer, meldinger på fb, pm og støtte. Misforstå meg riktig, jeg synes det er flott andre bryr seg og kommer med tips.
Hun vet så mange ting om livet, livets skyggesider at hun selv er blitt redd for å leve.
Jenta som engang var vågal, ikke redd for noe, som hoppet ut i et hvert eventyr uten å tenke over farer eller utfordringer som måtte komme på veien.
Hun jenta som våget å drømme, sa drømmene høyt og trodde like mye på dem selvom andre tvilte.
Hun jenta er borte. Jeg finner ikke et eneste spor etter henne.
Det eneste som er igjen av den jenta er skallet hun engang levde inni, nå er skallet byttet med noe annet. Noe nytt, noe tomt, noe vondt, noe uforklaring, uforståelig for både henne og de som er så glade i henne.
For henne er det en stor sorg, en sorg over å miste seg selv. En sorg over å måtte finne seg selv igjen. Noe denne jenta allerede har måtte gjort en gang mer enn hun skulle ha trengt.
Derfor veit jenta at veien til å finne noe nytt, noe hun selv liker, en ny person hun kan leve ut, le fra magen av, føle følelser som ikke bare forsvinner like fort som de kommer og leve ut livet.
For akkurat nå lever ikke jenta, hun bare eksisterer. I et skall, som kalles en kropp og den kroppen er min kropp.
You might see me give up, and try again. Give up, and try one more time. You might think Im weak, that Im not fighting hard enough and that I will never make it.
But remember this; you can never know how I feel inside, what my fight is really about. It can be the smallest thing for you and the worst nightmare for me.
But you will never see me stop fighting for better days, fighting for a better me and fighting for a better life.
Because even if you dont belive in me and my power to live, you really dont know me at all. And if you do, belive like me.
I know you know me as me, and that I will love you for forever //
