Kjærlighet, eller var det noen gang det?

Kjærlighet, eller var det noen gang det?

Følelsen når du vet det er over, man bare vet det. Føler det. Jeg føler det når blikkene våres møtes, som om gnisten i øyene hans bare er forsvunnet. Som om alle sjarmerende trekk er visket vekk som skrift i sand, alle disse trekkene er erstattet med alle hans sider jeg fordrar. De farger omgivelsene, personen og sjelen totalt at den eneste utvei er flukt.

Flukten fra kjærlighet, eller var det noen gang det?

 

 

Lina

Angsten som jager meg igjennom nattens gater.

Angsten som jager meg igjennom nattens gater.

(eldre tekst, skrevet for 2 år siden)

Igjen går jeg igjennom gatene jeg har gått i så mange ganger. Med den samme tunge, angstfylte, meningsløse følelsen som fyller hele kroppen.

Hjertet kjennes så alt for godt, den dundrende, ukontrollerte, hamrende slagene man ser så tydelig igjennom den gjennomsiktige, melkehvite og papir tynne huden. Beina presser seg på plass sånn at du kan se hver en struktur i benet, det er lite flatterende for en ellers vakker kvinnekropp. Og tenker selv – dette er lite pent og alle kan se det. Se at jeg er syk.

Syk inni meg, syk uten tydelige symptomer. Ingen betennelse, ingen virusinfeksjon, ikke noe målbart for en lege.

Alt jeg kjenner til er en skyhøy puls og en kraftfull magefølelse som sier; nå dør du, bare gjør deg klar. NÅ kommer jeg å henter deg!

Hva skjer? Nei, ingen død banker på. Roer hjertet seg, nei. Roer magefølelsen seg? Nei. Kan noen se det? Nei. Kan jeg føle det? Ja, hvert åndedrag, hver skritt og hjerteslag føles så sterkt, jeg tror jeg skal dø.

Pulsen stiger med magefølelsen. De blå øynene har fått er glassaktig slør over seg. Jeg kan selv føle hvordan gnisten ikke er der lenger, som om pupillene er konstant utvidet med en tomhet som er så stor at ingenting, absolutt ingen eller ingenting kan fylle det. Ingenting.

Byen som har vært hjemme siden første åndedrag, virkelig plutselig så ukjent, kald, fjern og alt det som virket så hjemme er alt annet enn noe man kjenner til. Som om hvert gatehjørne virker som et helt nytt et, hver mørke bakgatene eller smug er som et mørk ukjent tilværelse som ikke ønsker å bli din venn

Lina

Sliter du med psyken og savner en kanal der du kan se/dele dine følelser og tanker?

Hei.

Jeg har begynt å blogge for Psykmagasinet.no

Dette er en blogg plattform for de med psykiske utfordringer, rus, vold osv. Det er en side både for bloggere og pårørende. Med informasjon om hvor man kan få videre hjelp til de ulike problemene du eller dine måtte ha. 

De har også åpnet en egen konto på Snapchat, der vi som bloggere får snappe en dag i uka. Så om du er lei av alle som snapper med filter, har så bra liv, aldri klager på noe eller viser “virkeligheten” – er dette et sted for deg. Her legges det ut ærlige, tankefulle, triste, men også positive tanker fra mennesker som deg og meg – uten filter. 

Hver dag er vi alle innom Facebook, Instagram, Snapchat, YouTube eller leser om andre sine liv via media. Jeg tørr å påstå at 90% av det alle legger ut, ink meg selv har et eller annet filter – noe som skjuler slik virkeligheten egentlig er.

Og, jeg synes den utviklingen er utrolig skummel. For det første skaper jeg, du – vi, en virkelighet som er umulig å leve etter. Vi alle tror alle har det så veldig bra, perfekte hjem, med perfekte barn, med perfekt jobb, samboerskap, ekteskap eller vennskap. Uansett, vi “pynter” så mye på det virkelige bildet at vi selv blir syke av det. At depresjon, angst og psykiske lidelser har blitt så utbredt er jo ikke veldig rart når det er sånn man “tror” det skal være.

Dette er også en av grunnen til at jeg er så åpen, på godt og vondt. Jeg VET at min familie ikke synes noe særlig om at jeg er så åpen, men sånn har jeg alltid vært. Jeg er som en utlest bok, du kan bare spørre om en side i boka og jeg kan fortelle. Det å være åpen rundt mine egne problemer har hjulpet meg selv – ved å forstå meg selv bedre, og det har hjulpet mange jeg har møtt. Nettopp fordi jeg våger, våger å fortelle en jeg akkurat har møtt akkurat hvordan ting er nå, eller har vært. 

Kjærlighet har også ordet ærlighet i seg. Jeg tror ikke det er tilfeldig, jeg tror heller ikke det er tilfeldig at vi mennesker er skapt med evnen å utrykke oss såpass detaljert, følelsesmessig, filosofisk eller når det kommer til menneskers fantasi. Det er er en grunn til at vi har utviklet en evne å formidle følelser og hendelser over til hverandre, og jeg tror det er fordi vi skal bedre kunne lære, forstå og behandle hverandre deretter.

Klokka 23.00 forsvinner jeg på min egen snap: frokenvimse og logger meg inn hos: psykmagasinet

Legg gjerne til begge kontoene, eller psykmagasinet om du ønsker å følge noe som er helt anderledes enn de du har på lista di i dag 🙂

Ha en fin søndag videre alle sammen 🙂

Den store hovedstaden som ble for liten

 

Den store hovedstaden som ble for liten

 

Jeg klarer nesten ikke å puste.

Drama, stress, forventinger, sladder, helgene som aldri stopper å komme.

“Kan ikke hele jævla Oslo slappe av litt?! Sånn serr for bare en helg, kanskje til og med en uke. Så kanskje, kanskje, kan galskapen som rår i denne byen roe seg litt.”

“Jeg er så jævla sliten”

Gråten kommer men, den er svak og lav. Som om hun virkelig har gitt helt opp. Til og med gitt opp å orke og gråte ordentlig.

 

Lina <3

Fineste vennene på jord <3

To dager igjen… 

Må bare si en tusen takk til de som kom på min aller siste VIP-fest på lørdagen som var. 

Jeg ryddet, støvsugde, vasket og ordnet leiligheten i 4 timer for at det skulle være så koselig som mulig her.

Har jo akkurat flyttet inn så alle klær, alt er i bokser og esker. Har bare pakket opp det jeg bruker mest, som kjøkken, bad, soverom og litt i stua.

Men er maaange søppelsekker med klær, som må sorteres, brettes, legges i skap osv. Men jeg er så sliten, orker ikke, klarer ikke. Er syk, fryser, men er varm, fryser og er varm. Spyr og er generelt dårlig form. 

To dager igjen… håper jeg holder ut. Jeg må det, jeg skal det.

Uansett, baggen må pakkes, jeg har ikke startet engang. Har ikke vaskemaskin, så de klærene jeg ønsker å ha med meg er skittene og ikke nyvaska. Vil vaske alt, ha med egent laken, sengetøy med min lukt, mitt vaskemiddel, min tøymykner, men har ikke vaskemaskin. Orker heller ikke å vaske alt for hånd, hallo…

Besvimer bare jeg skal gå på do eller åpne døra for gjester… klarer ikke å spise, bare drikke. Er så tung, deprimert, svart, lei, sliten, knust, ensom – alt gjør vondt samtidig og det er vanskelig å puste. 

Jeg vil føle glede, sorg, lykke, følelser igjen – nå er jeg bare tom, likegyldig og likeglad. Det skremmer meg, har aldri vært sånn her før…

2 dager igjen nå…

 

Lina

Blackout/ Blankt kapittel

Blackout / blankt kapittel

En sann historie fra 2010, min historie.

Del.1

Stemmene i det fjerne drar meg tilbake til virkeligheten. Jeg våkner aleine i senga jeg aldri skulle sovne i, munnen er tørr og hodet er tomt. “Hva skjedde igår, og hvorfor ligger jeg her?” Jeg setter meg opp i senga og prøver å tenke meg til hva som har skjedd, husker ingenting og går mot badet for dusj.

Under dusjen merker jeg at jeg har hatt sex. Den størkna ekle spærmen holdt kjønnsleppene mine sammen som lim.

Jeg kjente jeg ble kvalm, satt meg ned i dusjen. Vannet rant ukontrollert overalt, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Enste jeg tenkte på var om jeg husket hva som hadde skjedd, ingen puslespillbrikker faller på plass. Jeg er helt blank. Har jeg vært med på dette? Var det ufrivillig? Jeg husker ikke!

Magen vrenger seg, jeg kjenner jeg ikke klarer å holde igjen. Rekker ikke bort til doen så kaster opp i dusjen mellom beina, midt i sluken. Dusjen renner fortsatt ukontrollert over hele meg, jeg gråter og håper ingen i stua hører hva som skjer inne på badet.

Jeg føler meg skitten, tar meg sammen. Tenker dette går bra.
Gjør meg ferdig, sminker meg, puster dypt tre ganger før jeg bestemmer meg for å gå ut i stua til de andre.

Alt er som før, dopet, pillene, folka og ikke minst den tunge, men desperat forsøk på å late som at vi alle har det så forbanna jævla bra. Jeg husker ikke mer enn at jeg spise dobbelt så mange piller enn hva jeg noen gang hadde gjort og minnet ble bare et fjernt slør i hukommelsen.

Lina