Blankt kapittel II

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Luktene jeg kjente er knust pulver, sigaretter, den godt brukte sofaen har den samme svette lukten, alt for godt brukt, skittene følelsen. Hver gang jeg tar på den kjennes det ut som om et tykt lag med skitt som legger seg rundt hånda.

En murrende følelse ligger i lufta som om noe er usnakka, ingen av oss bør egentlig være her, ingen av oss er egentlig lykkelige og alle streber etter det samme. Spesielt en jente som meg.

Jeg vet ikke hvorfor jeg blir i denne desperate, negative situasjonen. Annet enn at jeg sitter med en følelse av at det ikke er noen andre steder å dra. Ensomheten er det som holder meg her. Uansett, er prisen som betales høyere enn det jeg sitter igjen med. En stor bit av meg forsvinner og blir tatt med av de andre sjelløse menneskene som er her.

Om de delene av meg som de tok de nettene vil falle på plass igjen, tviler jeg på. Det har blitt et stort tomrom som aldri fylles, uansett hva jeg prøver på. Ingen følelser så langt har klart å overgå tomheten som har tatt rom i kroppen min. Samtidig er jakten evig, jeg slutter aldri å lete etter noe eller noen som kan erstatte hendelsene med noe annet. Noe fint, vakkert, godt, men alt er bare midletidig. De vonde minnene er fortsatt sterkere.

Og det plager meg, hele tiden. Den følelsen å gå rundt, ikke føle seg komplett, at noen andre har tatt en del av deg uten at du har fått bestemme eller ha bestemmelse over hendelsen er en følelse jeg ikke unner noen. Og jeg lurer på om det noen gang kommer til å bli bra igjen.

For å komme til første innlegg:http://maniskemeg.blogg.no/1511267033_21112017.html

Lina

Blackout / blankt kapittel

En sann historie fra 2010, min historie.

Del.1

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Stemmene i det fjerne drar meg tilbake til virkeligheten. Jeg våkner aleine i senga jeg aldri skulle sovne i, munnen er tørr og hodet er tomt. “Hva skjedde igår, og hvorfor ligger jeg her?” Jeg setter meg opp i senga og prøver å tenke meg til hva som har skjedd, husker ingenting og går mot badet for dusj.

Under dusjen merker jeg at jeg har hatt sex. Den størkna ekle spærmen holdt kjønnsleppene mine sammen som lim.

Jeg kjente jeg ble kvalm, satt meg ned i dusjen. Vannet rant ukontrollert overalt, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Enste jeg tenkte på var om jeg husket hva som hadde skjedd, ingen puslespillbrikker faller på plass. Jeg er helt blank. Har jeg vært med på dette? Var det ufrivillig? Jeg husker ikke!

Magen vrenger seg, jeg kjenner jeg ikke klarer å holde igjen. Rekker ikke bort til doen så kaster opp i dusjen mellom beina, midt i sluken. Dusjen renner fortsatt ukontrollert over hele meg, jeg gråter og håper ingen i stua hører hva som skjer inne på badet.

Jeg føler meg skitten, tar meg sammen. Tenker dette går bra.
Gjør meg ferdig, sminker meg, puster dypt tre ganger før jeg bestemmer meg for å gå ut i stua til de andre.

Alt er som før, dopet, pillene, folka og ikke minst den tunge, men desperat forsøk på å late som at vi alle har det så forbanna jævla bra. Jeg husker ikke mer enn at jeg spise dobbelt så mange piller enn hva jeg noen gang hadde gjort og minnet ble bare et fjernt slør i hukommelsen.

Lina 

Blackout / blankt kapittel.

En sann historie fra 2010, min historie.

Del.3

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det var varmt ute, minst 25 grader. Jeg hadde på meg den klassiske korte røde shortsen, en enkel tanktop og søte røde kilhelsko som var litt high school inspirerte. Håret rakk nesten ned til rumpa og mine sprettende 50 kg på 1.70 var pent fordelt utover kroppen min. 

Jeg var i min beste alder, det var sommer, jeg følte meg bra og syntes jeg var ei fin jente. Angsten var der så klart, men jeg holdt den hele tiden nede med piller som gjør deg rolig, valium var helt klart favoritten. 

På denne tiden hadde jeg allerede vært ut og inn av psykeratrien siden jeg var 19 år. Får diagnosen Bipolar II, ADHD og Uspesifisert spiseforstyrrelse. Blir like fort kasta på medisiner, jeg nekter både anit psykotiske medisiner og lykkepiller. Og har da noe de så pent kaller stemningsstabeliserende medisiner som jeg gikk på. Litium og Lamnictal. Dette er en helt annen historie jeg kommer tilbake til senere, men jeg sluttet på disse medisinene rett før 2010. 

Samlivsbruddet mellom meg og typen gjorde at jeg ikke hadde noe sted å bo i hele 5 måneder. Så da bodde jeg hos venner helt til jeg endelig fikk leilighet på høsten. 

Jeg har jo angst fra før og når jeg da i en dyp depresjon over dette samlivsbruddet ble tilbudt min første valium var jeg solgt. Jeg husker akkurat hva jeg tenkte den dag idag; “Hvorfor har ingen leger eller ingen fortalt meg om dette før? Dette funka jo faktisk. All den klumpen med uro i magen bare forsvinner, jeg kan være meg og ha det bra samtidig, fantastisk! ” tenkte jeg. 

Og så fort kan en lite ubevist avgjørelse ta livet av deg, forandre livet ditt for alltid, gi deg en avhengighet du aldri helt vil bli kvitt, man mister venner, gjerne de nærmeste, familie, jobb og alt som betyr noe for deg i livet vil sakte, men helt garantert sikkert bli mindre og mindre betydningsfullt. Du ser ikke din egen forandring, har ikke sjangs. Men med et pillemisbruk forandrer personlighet seg helt enormt. Men man klarer ikke å se det selv, alle rundt deg som kjenner de ser det. 

Det er snakk om et helt år, et helt år der jeg starter med en liten blå valium hver dag, som utvikler seg over mange måneder, igjennom hele sommeren, høsten og helt til starten av neste år 2011 og mot en ny sommer kommer jeg ut av det helvete jeg levde. 

Jeg husker mye, jeg har glemt like mye. Heldigvis tok jeg masse bilder og filma til tider, det er mye av hukommelsen min. Ellers hadde jeg mye venner og situasjoner rundt meg jeg kobler minner til fra denne perioden. Jeg skriver dette ned fordi jeg har et behov for å få plassert det et sted. Jeg opplevde voldtekter, psykisk taktisk utnytting og jeg ble rettogslett foret med dop for at et viss menneske skulle kunne gjøre som han ville med meg. 

Resten av historien kommer, jeg må bare ta litt for litt. 

Reklame |

Blackout / blankt kapittel

En sann historie fra 2010, min historie.

Del.1

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Stemmene i det fjerne drar meg tilbake til virkeligheten. Jeg våkner aleine i senga jeg aldri skulle sovne i, munnen er tørr og hodet er tomt. “Hva skjedde igår, og hvorfor ligger jeg her?” Jeg setter meg opp i senga og prøver å tenke meg til hva som har skjedd, husker ingenting og går mot badet for dusj.

Under dusjen merker jeg at jeg har hatt sex. Den størkna ekle spærmen holdt kjønsleppene mine sammen som lim. Jeg kjente jeg ble kvalm, satt meg ned i dusjen. Vannet rant ukontrollert overalt, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Enste jeg tenkte på var om jeg husket hva som hadde skjedd, ingen puslespillbrikker faller på plass. Jeg er helt blank. Har jeg vært med på dette? Var det ufrivillig? Jeg husker ikke!

Magen vrenger seg, jeg kjenner jeg ikke klarer å holde igjen. Rekker ikke bort til doen så kaster opp i dusjen mellom beina, midt i sluken. Dusjen renner fortsatt ukontrollert over hele meg, jeg gråter og håper ingen i stua hører hva som skjer inne på badet.
Jeg føler meg skitten, tar meg sammen. Tenker dette går bra.
Gjør meg ferdig, sminker meg, puster dypt tre ganger før jeg bestemmer meg for å gå ut i stua til de andre.

Alt er som før, dopet, pillene, folka og ikke minst den tunge, men desperat forsøk på å late som at vi alle har det så forbanna jævla bra. Jeg husker ikke mer enn at jeg spise dobbelt så mange piller enn hva jeg noen gang hadde gjort og minnet ble bare et fjernt slør i hukommelsen.