Blankt kapittel II
Luktene jeg kjente er knust pulver, sigaretter, den godt brukte sofaen har den samme svette lukten, alt for godt brukt, skittene følelsen. Hver gang jeg tar på den kjennes det ut som om et tykt lag med skitt som legger seg rundt hånda.
En murrende følelse ligger i lufta som om noe er usnakka, ingen av oss bør egentlig være her, ingen av oss er egentlig lykkelige og alle streber etter det samme. Spesielt en jente som meg.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir i denne desperate, negative situasjonen. Annet enn at jeg sitter med en følelse av at det ikke er noen andre steder å dra. Ensomheten er det som holder meg her. Uansett, er prisen som betales høyere enn det jeg sitter igjen med. En stor bit av meg forsvinner og blir tatt med av de andre sjelløse menneskene som er her.
Om de delene av meg som de tok de nettene vil falle på plass igjen, tviler jeg på. Det har blitt et stort tomrom som aldri fylles, uansett hva jeg prøver på. Ingen følelser så langt har klart å overgå tomheten som har tatt rom i kroppen min. Samtidig er jakten evig, jeg slutter aldri å lete etter noe eller noen som kan erstatte hendelsene med noe annet. Noe fint, vakkert, godt, men alt er bare midletidig. De vonde minnene er fortsatt sterkere.
Og det plager meg, hele tiden. Den følelsen å gå rundt, ikke føle seg komplett, at noen andre har tatt en del av deg uten at du har fått bestemme eller ha bestemmelse over hendelsen er en følelse jeg ikke unner noen. Og jeg lurer på om det noen gang kommer til å bli bra igjen.
For å komme til første innlegg:http://maniskemeg.blogg.no/1511267033_21112017.html
Lina
