Følelsen er tyngre enn noen gang, går det denne gangen? Følelsen sier at enten er det vinn eller forsvinn. Det er nå eller aldri. Jeg svever mellom liv eller døden.
Valget er opp til meg, stiene er allerede lagt. Det er opp til meg å velge og aldri før har stiene vært tydeligere. Jeg kan føle, se, kjenne på hver eneste sving, opp og nedoverbakke.
Den ene stien er så mye mer kjent enn den andre. Og det er den stien jeg ikke bør gå, men som jeg forviller meg inn på hele tiden. Enten jeg går over til den selv eller noen lokker meg over. Jeg er ganske lett å påvirke, sårbar personlighet står det i papirene. Stemmer helt sikkert.
Det går mot vinter, aldri før har det virket mørkere. Målene mine er til å føle på, jeg er så nærme å være ferdig.
Uansett, har jeg aldri vært nærmere å tape alt. Ikke bare meg selv, men alt.
Han vekket meg. Uten at jeg helt fikk det med meg først.
Du kjenner følelsen, når det kribler i hele kroppen. Som om alle sansene dine er vekket på ny, uten at du helt forstår det selv. Smilet ligger lett på lur, bare en liten tanke gjør at du trekker på smilebåndene. Hvor kommer disse følelsene fra?
Han har vekket meg. Uten at jeg helt fikk det med meg først. Jeg husker når vi først møtte blikket og hvor lett det føltes, men lite viste jeg da hva vi hadde i vente.
Det startet med en veldig enkel samtale, som igjen resulterer i en veldig godt første inntrykk. Selv om vi begge er på et vanskelig sted i livet, har vi en ekstrem tiltrekning til hverandre. Den er umulig å ikke føle når vi er i nærheten av hverandre.
Når man blir skilt fra hverandre og må ha tid langt fra hverandre får man nytt perspektiv på ting. Og det til det positive. Lengsel, fantasier og lure smil ligger lett til sinns. Jeg gleder meg og ser frem til at vi skal sees igjen. Gleder meg til at vi skal være sammen uten de samme omgivelsene vi hadde der vi møttes. Som et nytt eventyr som bare ventes på å leves ut, uten at man helt vet hva som er i vente.
Endelig lever troen på at kjærligheten kan leve igjen, igjennom meg, igjennom han, som to unge erfarne som ikke aner hva de har i vente. Som følger vinden, stiene uten å tenke hva som venter rundt neste sving. Bare lar livet gå sin vante gang, med null frykt, ingen tanker om at det vil bli noe annet enn det som akkurat skjer her og nå.
Kjærlighet uten frykt er noe av det vakreste som finnes.
Der angsten og alt det vonde alltid har sin fest dag som natt.
Men det føles godt, det spirer og slipper ikke taket.
Følelsen kom for noen dager siden.
Hvorfor vet jeg ikke.
Men jeg vet at noe nytt lever i meg, og det gir meg håp.
Et håp om at jeg skal finne veien, at jeg allerede er på veien mot noe bedre, noe lettere.
Men først skal jeg la det være, bare føle, la spiren sette seg. Bli mer enn en spire, men noe sterkere, sterkere enn hva som allerede finnes inni denne kroppen.
Noe nytt, noe ukjent, noe spennende, kanskje skummelt, men jeg velger denne veien.
Hun har tatt på seg de mest vanlige klærne hun fant i skapet. Hun er i starten av 20 årene, har langt mellom blondt hår, naturlig farge. Håret er løst, ikke stylet på noen som helst måte. Hun ser veldig hverdagslig ut, som om hun skal på skolen eller akkurat kom fra student gruppa.
Men dette er bare for å virke som om hun ikke prøver for hardt. Sminken avslører uansett innsatsen og forventingene hennes til daten.
Først sitter hun alene på bordet. Ikke bestilt seg noe enda. Venter bare veldig spent på hvem denne tinder-karen er. Titter raskt rundt seg, ser på telefonen.
Plutselig lyser øyene hennes opp, hun smiler, men blir litt usikker fordi i det hun vinker får hun ikke noe annen respons en at han fortsetter å se og skrive på telefonen hans. Hun blir sittende litt for å sjekke om han virkelig ikke oppfatter at hun vinker til han.
Hun merker godt at jenta som sitter aleine på bordet rett ved legger veldig godt merke til vinket hennes og hele situasjonen.
Det hele gjør at hun reiser seg for å møte denne gutten hun er nesten helt sikker er samme hun har snakket med over Tinder og henter det innerste motet for å gå bort for å hilse.
Hun klarer å lure seg mellom alle bordene som så tett står inntil hverandre på uteserveringen på Angst Bar i Oslo sentrum. Men lett er det ikke, ikke uten å virke klumsete og litt for søt.
Videre så møtes de plutselig, et hei blir et håndtrykk som igjen blir en klem. En kort, men bekreftende klem på at hun faktisk står med riktig person.
Hun har allerede fått med seg at han har virkelig prøvd å pynte seg. Skjorta på, shorts men alt for fin til standa og sko hun aldri kunne sett for seg at han faktisk eide. Men fin synes hun han er. Det er tydelig, på både kroppsspråk og holding.
Hun går å bestiller noe drikke etter hun sikkert har plassert han strategisk på plassen hun har valgt ut.
Hjertet banker fortere enn normalt i baren og hun kjenner hun nesten gruer seg til å gå ut igjen til han. Og tenker for seg selv «er det ikke egentlig mannen som skal fikse dette» «jaja, vi får se hvordan dette går» «han har jo pynta seg» «det har ikke jeg, eller jeg har sminka meg, men ikke pynta pynta meg» «håper han ikke tror jeg ikke bryr meg fordi jeg har så laidback stil»
Hun bestiller en cocktail til seg selv, og en øl til han. Han smiler med begge tenna når hun kommer ut, før han lukker munnen og smiler med øyene til henne på en måte som får henne til å føle seg trygg.
«Okei, greit nok. Jeg tar første runde. Han tar sikkert neste. La oss prate» er det eneste hun klarer å tenke før de flyter videre i pratens glade dans og romans.
Rundt dem er det alle slags mennesker. Det er slutten av felles ferien, men akkurat her merkene du ikke mye til akkurat det. Oslo, byen som aldri slutter å puste. Dag som natt, evig hjertetak. Rundt er det latter, masse snakk, funky musikk og generelt god stemning.
Lokalene er fargerike, samtidig grå. Som en liten hemmelig gate i Oslos kaos, som plutselig minner deg bittelitt om noe nytt, noe annet. Nesten et annet land. Men du er bare på Angst bar. Veldig tidsriktig, koselig, lite pust i bakken, der du kan gjemme deg og daten din pent ved et bord.
Skulderen er lavere nå, pulsen er rolig og hun bare nyter. Nyter historietime de slenger mellom hverandre som om det var en gym time på skolen. Lettere kunne det ikke bli. Hun prøver å overbevise han om at hun ikke liker han så godt, men godt nok. Hun vil jo ikke virke desperat eller som om dette er noe hun ofte gjør.
Eneste hun vil er at han bare skal fortsette å vise samme interesse og iver som han gjør nå. Fordi det merker hun at hun virkelig liker, hun liker mye ved han og det får hun til å drømme.
Videre forsvinner de ut i Oslo sine gater, hvor de vandrer vet jeg ikke. Hvordan historien ender, aner jeg heller ikke.
Jeg kjenner henne ikke, jeg satt der bare selv og var hun jenta som la merke til vinket hennes og det minnet meg selv om hvordan det var da jeg var 20 år ung, eventyrlysten, spent og på date med en for første gang.
Ordene flyter bort i vannet som kjemiens glade dans.
For hver bokstav, hvert ord, hver setning som forsvinne i vannet forsvinner meningen bak hele brevet som ikke var tomt.
Ordene som forsvant i vannets glade dans var hennes siste ord til han. Hennes innerste tanker, følelser, drømmer, ønske tanker til han, fremtiden, et langt meget dypt meningsfult brev, som straks betyr ingenting annet et et vått, blankt ark.
Fordi vann visker bort spor i sand, som på samme måte som at vann visker blekk så det slipper taket og blir endel av vannets glade dans.
Nå er det bare et vått, ødelagt blankt ark, uten mening, uten betydning.
Hun vet så mange ting om livet, livets skyggesider at hun selv er blitt redd for å leve.
Jenta som engang var vågal, ikke redd for noe, som hoppet ut i et hvert eventyr uten å tenke over farer eller utfordringer som måtte komme på veien.
Hun jenta som våget å drømme, sa drømmene høyt og trodde like mye på dem selvom andre tvilte.
Hun jenta er borte. Jeg finner ikke et eneste spor etter henne.
Det eneste som er igjen av den jenta er skallet hun engang levde inni, nå er skallet byttet med noe annet. Noe nytt, noe tomt, noe vondt, noe uforklaring, uforståelig for både henne og de som er så glade i henne.
For henne er det en stor sorg, en sorg over å miste seg selv. En sorg over å måtte finne seg selv igjen. Noe denne jenta allerede har måtte gjort en gang mer enn hun skulle ha trengt.
Derfor veit jenta at veien til å finne noe nytt, noe hun selv liker, en ny person hun kan leve ut, le fra magen av, føle følelser som ikke bare forsvinner like fort som de kommer og leve ut livet.
For akkurat nå lever ikke jenta, hun bare eksisterer. I et skall, som kalles en kropp og den kroppen er min kropp.
You might see me give up, and try again. Give up, and try one more time. You might think Im weak, that Im not fighting hard enough and that I will never make it.
But remember this; you can never know how I feel inside, what my fight is really about. It can be the smallest thing for you and the worst nightmare for me.
But you will never see me stop fighting for better days, fighting for a better me and fighting for a better life.
Because even if you dont belive in me and my power to live, you really dont know me at all. And if you do, belive like me.
I know you know me as me, and that I will love you for forever //
Drama, stress, forventinger, sladder, helgene som aldri stopper å komme.
“Kan ikke hele jævla Oslo slappe av litt?! Sånn serr for bare en helg, kanskje til og med en uke. Så kanskje, kanskje, kan galskapen som rår i denne byen roe seg litt.”
“Jeg er så jævla sliten”
Gråten kommer men, den er svak og lav. Som om hun virkelig har gitt helt opp. Til og med gitt opp å orke og gråte ordentlig.
