Den lille jenta som lenger ikke er så liten.
Den lille jenta som ikke lenger er så liten, nå forstår hun så mye mer enn hun selv skulle ønske.
Hun vet så mange ting om livet, livets skyggesider at hun selv er blitt redd for å leve.
Jenta som engang var vågal, ikke redd for noe, som hoppet ut i et hvert eventyr uten å tenke over farer eller utfordringer som måtte komme på veien.
Hun jenta som våget å drømme, sa drømmene høyt og trodde like mye på dem selvom andre tvilte.
Hun jenta er borte. Jeg finner ikke et eneste spor etter henne.
Det eneste som er igjen av den jenta er skallet hun engang levde inni, nå er skallet byttet med noe annet. Noe nytt, noe tomt, noe vondt, noe uforklaring, uforståelig for både henne og de som er så glade i henne.
For henne er det en stor sorg, en sorg over å miste seg selv. En sorg over å måtte finne seg selv igjen. Noe denne jenta allerede har måtte gjort en gang mer enn hun skulle ha trengt.
Derfor veit jenta at veien til å finne noe nytt, noe hun selv liker, en ny person hun kan leve ut, le fra magen av, føle følelser som ikke bare forsvinner like fort som de kommer og leve ut livet.
For akkurat nå lever ikke jenta, hun bare eksisterer. I et skall, som kalles en kropp og den kroppen er min kropp.
Lina
