Pelsen din var myk med masse spesielle, unike tegninger. Noen brune flekker, grå striper på beina, hvit med gråe prikker på magen, grå stripete hale. Verdens fineste ansikt. Du var snill, nysgjerrig, forsiktig og lykkelig.
Kom liten og svak. Minst i kullet.
Vokste deg stor, sterk og modig. Du eide hjemmet ditt, du elsket meg, og jeg elsker deg mer en jeg noensinne trodde var mulig på så kort tid.
Du ble hentet dagen en spesiell for meg bestemte seg for å forlate denne verden.
Du lå i fanget mitt, i senga da jeg fant ut at den spesielle ikke var hos oss lenger.
Du ga meg trøst, glede, omsorg, kjærlighet, latter, og selskap i en sorg som er bunnløs.
Videre vokser du, sammen med min kjærlighet til deg. Sammen med den nye, vakre kjærligheten vår vokser også noe annet, håp. En følelse jeg har savnet, ikke følt så mye i det siste. Og det føles så godt. Mitt eget hjem, fylt med kjærlighet og håp. Håpet ble større med deg. Jeg så fremtiden lysere, gledet meg til høsten med deg. Oss to, aldri ensom.
Helt til lørdag ettermiddag, skjer det en ulykke. Du vimser deg ut av vinduet, jeg er uoppmerksom i et par sekunder. Og det var nok. Nok til at du ikke er her nå, nok til at du måtte dø på lørdag. Nok til at håpet døde med deg, med din kjærlighet til meg.
Shanti, jeg savner deg. Hvert sekund, hvert minutt.
Jeg hadde akkurat startet på ny skole, i ny klasse og gikk første året på videregående. Da jeg kom fra en trøblete ungdom skole med alt for få elever, var det ubeskrivelig deilig å endelig komme på en skole med over to tusen elever . En skole der jeg plutselig bare ble en av alle, en ingen viste noe om, og kunne starte litt med blanke ark.
Så møter jeg henne. Hun som skulle forandre livet mitt fra den dagen, og gjør det den dag i dag. Til tross for at det er over 10 år siden hun valgte å forlate meg, aleine uten henne på denne planeten.
Jeg husker hva hun hadde på seg, hvordan hun sminket seg, smilet hennes, jeg husker fortsatt latteren og stemmen hennes. Og det er jeg uendelig takknemlig for, fordi det har jeg alltid fryktet siden hun forsvant fra meg. At jeg skal glemme, glemme henne, glemme oss, glemme stundene, de helt spesielle minnene, de stundene som gjorde at vi var oss etter de øyeblikkene. Vi delte noe, noe jeg aldri hadde delt med noen før. Vi hadde en kjemi, en humor og et bånd til hverandre jeg aldri har funnet igjen.
Jeg husker hvordan hun kunne lese meg, uten ord. Uten at jeg utrykket med verken kropp språk eller noe annet. Men hun så meg, alltid. Hun FØLTE meg, og jeg FØLTE henne. Vi SÅ hverandre, uten ord, uten spørsmål, uten at noe som helst trengtes å klargjøres. Og det var så utrolig deilig, deilig at noen forsto meg. Virkelig forsto meg, følelsene mine, kaoset inni meg, hvorfor jeg er sånn og hva det kommer av. Fordi vi har opplevd de samme tingene, vi har blitt formet likt, vi gikk i samme kropp, samme situasjon og kunne derfor bånde på et slikt nivå som vi gjorde.
Jeg savner å snakke med henne.
Jeg savner å le med henne.
Jeg savner smilet hennes, det som smittet så lett over på meg.
Jeg savner latteren hennes, fordi jeg bare måtte le selv. Bare ved å høre henne le, fordi når hun lo, sånn ekte, virkelig ekte. Da følte jeg lykke, hun ga meg lykke bare ved at jeg hørte latteren hennes.
Jeg savner forståelsen hennes, og alle de smarte tingene hun sa til meg når alt virket så håpløst.
Jeg savner varmen hennes, føle at hun faktisk er nær meg. Fordi det var virkelig varmt, når vi to var i nærheten av hverandre.
Jeg savner øynene hennes, hvordan de lurt kunne smile til meg, og jeg forsto akkurat, akkurat hva hun tenkte på. Om det var faenskap eller morsomt, spilte ingen rolle. Fordi jeg forsto, og det var det unike her.
Jeg savner energien hennes, den levende, gærne, sterke, ustyrlige, men samtidig så ufattelig sårbar på samme tid. Hun smittet meg, med alt hun hadde levende inni seg. På godt og vondt. Og det savner jeg så sinnsykt.
Jeg savner henne.
Jeg savner oss.
Jeg husker perioden før hun forsvant veldig godt, jeg kan gå tilbake til den perioden når jeg vil. Den er krystallklar, mye klarere enn noen andre minner jeg har med henne. Hvorfor er vel fordi det er den aller siste perioden jeg fikk med henne.
Vi dro ut på byen, dansa sammen, lo sammen. Vi hang mer sammen på slutten enn vi vanligvis pleide, noe jeg har lurt på er en tilfeldighet eller var en bevist handling fra henne fordi hun viste hva som skulle skje.
Jeg husker flere øyeblikk der jeg ser på henne, og tenker at jeg skal spørre. Spørre hva det er for no, fordi jeg kan se det, jeg kan føle det. Men av en eller annen grunn så går jeg aldri inn på dette. Jeg unngår det bevist, fordi jeg føler at hun ønsker at jeg ikke skal spørre. Hun vil bare at vi skal ha det gøy sammen, nyte øyeblikkene. Fordi vi begge vet at dette er bare øyeblikk med lykke, før virkeligheten henter oss inn igjen.
Men det var akkurat det som var så magisk med henne, hun fikk meg alltid til å glemme. Totalt.
Jeg glemte alt vondt, hele verden. Det var bare oss, våre samtaler og tanker. Og de betydde noe, de var viktige, for oss begge to. Og vi tok vare på hverandre.
Uansett, så lar jeg henne være, jeg unngår til og med å svare telefonen når hun ringer meg den kvelden. Den kvelden når jeg står å krangler med en dum kjæreste, jeg virkelig ville få frem poenget mitt til. Jeg husker til og med hva vi kranglet om, hvor jeg sto når hun ringte, hvordan jeg holdt telefonen, så navnet hennes, hørte telefonen ringe, og bevist valgte å ikke svare. Fordi jeg hadde et så sykt viktig poeng å få frem til denne idiot kjæresten min, som i dag er en eks, jeg aldri har snakket med eller sett igjen.
Jeg har et tapt anrop, glemmer å ringe opp igjen.
Jeg husker jeg feiret bursdagen min, midt på sommeren i hagen til Mamma. Det var stor stas fordi jeg skulle snart til Roskilde for aller første gang og jeg skulle dra med min aller bestevenninne. Ja, hun som jeg hadde et tapt anrop fra, hun som forsto alt.
Men så får jeg en annen telefon, fra en annen venn. En gammel venn, fra skoletiden. Jeg skjønner ikke først, ligger i senga på pikerommet. Ser på taket, der jeg har alle bilder fra barndom – da. Med venner, dyr og familie. Og så klart, bilder av meg og henne. Noen av bare henne, et av oss sammen.
Jeg svarer telefonen. Hun er kort og seriøs. Sier “Lina, sitter du?” Jeg svarer litt undrende med “Jaa. Ligger i senga på rommet akkurat nå. Hvordan det?”
“Hun er død” “Hun tok livet sitt i natt” “Hun ble funnet i dag”
Alt stopper opp. ALT. Som om hele verden er satt på pause. Lenge, jeg skjønner, men samtidig skjønner jeg ingenting. Hun ringte meg jo i går. Og jeg skulle ringe opp, men jeg glemte det bare.
Hva som skjer etter dette er svart. Jeg husker ikke. Jeg vet at jeg dro til Roskilde, i tanken om at hun hadde ønsket det. At jeg skulle dra for oss begge, selv om hun ikke var her lenger.
Følelsene av at hun er borte er ubeskrivelige. Det er de den dag i dag. Jeg tror aldri jeg vil klare å virkelig sette ord på dette, hvor vondt, hvor tomt det egentlig er.
Men, jeg husker henne fortsatt og det kommer jeg alltid til å gjøre.
Min fineste, min ærlige, sårbare, sterke, vakre sjel. Håper du flyr fritt, passer på meg og andre.
Jeg tenker at følelsen vi en gang delte er forsvunnet med tiden. At det vi fant på, skapte og levde sammen er bare et fjernt minne i hukommelsen til oss begge. Stemningen som ikke lenger finnes er erstattet med en klein eim i lufta som man knapt klarer å komme fra.
Som om parfymen han bærer er erstattet med noe du helst ikke vil identifisert med. At lysten på hverandre er byttet ut med en følelse som sier at det aldri vil bli slik det en gang var igjen.
Plutselig er man totalt fremmede for hverandre.
Kranglene henger løst i lufta. Som om en hver gnist og irritasjons moment er den største grunn til å hakke på hverandre. Fortelle hverandre om de tingene man virkelig ikke kan fordra er hoved fokuset i hverdagen. Det har blitt de viktigste tingene å snakke sammen om.
Alt det fine man engang delte er utenkelig. Nå finnes det bare forakt, sinne, svik og alt for stor usikkerhet.
Søken etter kjærligheten, ble flukten fra den til den siste stund.
Tomt, et skall uten innhold, en kvinnekropp uten organer.
Ikke noen hjerteslag, verken de rolige, eller de ukontrollerbare dundrende som kommer når jeg minst venter det.
Det er ingenting. Men hva er egentlig følelsen ingenting? Det er jo en følelse det også, selvom det føles som ingenting.
Om jeg skal beskrive følelsen ingenting kort, men presist er den: tom, i konstant frittfall, mørkt, følelsesløs, apatisk, likegyldig, samtidig fylt med et bunnløst hull. Hullet finnes midt i hjertet, eller i sjelen. Kall det hva du vil.
Følelsen når du vet det er over, man bare vet det. Føler det. Jeg føler det når blikkene våres møtes, som om gnisten i øyene hans bare er forsvunnet. Som om alle sjarmerende trekk er visket vekk som skrift i sand, alle disse trekkene er erstattet med alle hans sider jeg fordrar. De farger omgivelsene, personen og sjelen totalt at den eneste utvei er flukt.
Flukten fra kjærlighet, eller var det noen gang det?
Jeg ryddet, støvsugde, vasket og ordnet leiligheten i 4 timer for at det skulle være så koselig som mulig her.
Har jo akkurat flyttet inn så alle klær, alt er i bokser og esker. Har bare pakket opp det jeg bruker mest, som kjøkken, bad, soverom og litt i stua.
Men er maaange søppelsekker med klær, som må sorteres, brettes, legges i skap osv. Men jeg er så sliten, orker ikke, klarer ikke. Er syk, fryser, men er varm, fryser og er varm. Spyr og er generelt dårlig form.
To dager igjen… håper jeg holder ut. Jeg må det, jeg skal det.
Uansett, baggen må pakkes, jeg har ikke startet engang. Har ikke vaskemaskin, så de klærene jeg ønsker å ha med meg er skittene og ikke nyvaska. Vil vaske alt, ha med egent laken, sengetøy med min lukt, mitt vaskemiddel, min tøymykner, men har ikke vaskemaskin. Orker heller ikke å vaske alt for hånd, hallo…
Besvimer bare jeg skal gå på do eller åpne døra for gjester… klarer ikke å spise, bare drikke. Er så tung, deprimert, svart, lei, sliten, knust, ensom – alt gjør vondt samtidig og det er vanskelig å puste.
Jeg vil føle glede, sorg, lykke, følelser igjen – nå er jeg bare tom, likegyldig og likeglad. Det skremmer meg, har aldri vært sånn her før…
