MED BIND FOR ØYNENE I ET UKJENT ROM.

Sekundet øynene åpner seg kjennes det ut som om pusten eller pulsen knapt eksisterer. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Lungene mine higer etter luft som om det er det siste åndedraget. Det er tungt, vondt, river, nesten som å puste i et sugerør følelse i kroppen, uansett hvor mye jeg prøver, får jeg ikke nok oksygen ned i lungene. Men jeg er fortsatt lydløs, som om jeg ikke våger å røre, føle eller bevege en eneste muskel i den lille kalde kroppen som er min. Frykten ligger i hva jeg skal føle, hvor vondt alt gjør. Hvor tungt er alt? Hvor meningsløst er denne dagen? 

For om alt i dag skal føles like meningsløs som i går?

Hvordan skal jeg finne meningen med å kjempe videre i dag?

Om hver eneste dag gjør like vondt som denne, hver dag er like meningsløst, like tung, like mørk som nå. 

Hvor skal jeg finne styrken til å åpne øynene, gå ut av senga og starte dagen når det er ingenting å starte?

Når det som møter meg etter å ha gått ut av senga er vondt, mørkt, tungt og meningsløst?

Kan jeg ikke bare få lov til å ligge her? Prøve å ikke eksistere så langt det er mulig. Ligge helt livløs, puste som om jeg er livløs. Fordi det er sånn alt føles inni meg, livløst. Tomt, ingen følelser, og om det er følelser er de bare vonde. 

Alle sier det blir bedre, hold ut. 

Men gjør det egentlig det? Hvordan kan dere egentlig vite det?

Om det skal bli bedre, må det skje forandringer. Det må skje noen grunnleggende endringer inni meg, noe jeg selv må finne, få til.

Problemet er det at jeg aner ikke. Jeg er blind, totalt med bånd forran øynene. Jeg føler meg frem i et ukjent rom jeg aldri har beveget meg i, i en virkelighet jeg aldri har vist eksisterte. Jeg viste at andre har opplevd og sagt at de føler seg slik jeg har det. Men jeg har på ingen måte kunne sette meg inn i hvor altoppslukende, livsgnist tyv det å sitte igjen etter et seksuelt overgrep faktisk er. 

Det er derfor jeg føler meg sånn her, så utrolig tom, ubetydelig, verdiløs, håpløs og har det så vondt. Jeg har mistet meg selv, noen har tatt fysisk tatt fra meg noe av meg selv jeg aldri vil få tilbake. 

Jeg har opplevd overgrep flere ganger, og sist gangen var en gang alt for mange.

Det sitter i meg som om det skjedde i går, jeg husker hvordan jeg var før som om det var i går, jeg kommer aldri til å glemme, kroppen min kommer aldri til å glemme. Jenta som hadde funnet seg selv igjen etter 2010, mistet seg selv igjen i 2016.

Nå er jeg lost, jeg er på veien til å finne meg selv igjen. Men hvem denne jenta er, aner jeg ikke. Om jeg noen gang finner ut av dette, aner jeg ikke.

Det eneste jeg vet er at jeg skal fortsette å kjempe, uansett hvor meningsløst, vondt og håpløst alt er. Uansett hvor mange dager, måneder eller år jeg skal våkne og føle meg tom, verdiløs og ubetydelig. Skal jeg  kjempe videre for å finne den jente som er glad i seg selv, som er stolt, og våkner med en iver til å gripe dagen uten frykt eller vondt for hva som måtte vente i løpet av dagen. 

Lina.