Shanti, jeg savner deg.
Potene dine lekte uten klør.
Pelsen din var myk med masse spesielle, unike tegninger. Noen brune flekker, grå striper på beina, hvit med gråe prikker på magen, grå stripete hale. Verdens fineste ansikt. Du var snill, nysgjerrig, forsiktig og lykkelig.
Kom liten og svak. Minst i kullet.
Vokste deg stor, sterk og modig. Du eide hjemmet ditt, du elsket meg, og jeg elsker deg mer en jeg noensinne trodde var mulig på så kort tid.
Du ble hentet dagen en spesiell for meg bestemte seg for å forlate denne verden.
Du lå i fanget mitt, i senga da jeg fant ut at den spesielle ikke var hos oss lenger.
Du ga meg trøst, glede, omsorg, kjærlighet, latter, og selskap i en sorg som er bunnløs.
Videre vokser du, sammen med min kjærlighet til deg. Sammen med den nye, vakre kjærligheten vår vokser også noe annet, håp. En følelse jeg har savnet, ikke følt så mye i det siste. Og det føles så godt. Mitt eget hjem, fylt med kjærlighet og håp. Håpet ble større med deg. Jeg så fremtiden lysere, gledet meg til høsten med deg. Oss to, aldri ensom.
Helt til lørdag ettermiddag, skjer det en ulykke. Du vimser deg ut av vinduet, jeg er uoppmerksom i et par sekunder. Og det var nok. Nok til at du ikke er her nå, nok til at du måtte dø på lørdag. Nok til at håpet døde med deg, med din kjærlighet til meg.
Shanti, jeg savner deg. Hvert sekund, hvert minutt.
Her er innlegget om det Shanti skapte for meg…
http://maniskemeg.blogg.no/1533823935_noe_nytt.html
Lina
