Jenta som ikke er her lenger.

Jenta som ikke er her lenger.

Jeg husker første dagen vi møttes som i går, selv om det er over 17 år siden. 

Jeg hadde akkurat startet på ny skole, i ny klasse og gikk første året på videregående. Da jeg kom fra en trøblete ungdom skole med alt for få elever, var det ubeskrivelig deilig å endelig komme på en skole med over to tusen elever . En skole der jeg plutselig bare ble en av alle, en ingen viste noe om, og kunne starte litt med blanke ark. 

Så møter jeg henne. Hun som skulle forandre livet mitt fra den dagen, og gjør det den dag i dag. Til tross for at det er over 10 år siden hun valgte å forlate meg, aleine uten henne på denne planeten. 

Jeg husker hva hun hadde på seg, hvordan hun sminket seg, smilet hennes, jeg husker fortsatt latteren og stemmen hennes. Og det er jeg uendelig takknemlig for, fordi det har jeg alltid fryktet siden hun forsvant fra meg. At jeg skal glemme, glemme henne, glemme oss, glemme stundene, de helt spesielle minnene, de stundene som gjorde at vi var oss etter de øyeblikkene. Vi delte noe, noe jeg aldri hadde delt med noen før. Vi hadde en kjemi, en humor og et bånd til hverandre jeg aldri har funnet igjen. 

Jeg husker hvordan hun kunne lese meg, uten ord. Uten at jeg utrykket med verken kropp språk eller noe annet. Men hun så meg, alltid. Hun FØLTE meg, og jeg FØLTE henne. Vi SÅ hverandre, uten ord, uten spørsmål, uten at noe som helst trengtes å klargjøres. Og det var så utrolig deilig, deilig at noen forsto meg. Virkelig forsto meg, følelsene mine, kaoset inni meg, hvorfor jeg er sånn og hva det kommer av. Fordi vi har opplevd de samme tingene, vi har blitt formet likt, vi gikk i samme kropp, samme situasjon og kunne derfor bånde på et slikt nivå som vi gjorde.

 

Jeg savner å snakke med henne.

Jeg savner å le med henne.

Jeg savner smilet hennes, det som smittet så lett over på meg. 

Jeg savner latteren hennes, fordi jeg bare måtte le selv. Bare ved å høre henne le, fordi når hun lo, sånn ekte, virkelig ekte. Da følte jeg lykke, hun ga meg lykke bare ved at jeg hørte latteren hennes.

Jeg savner forståelsen hennes, og alle de smarte tingene hun sa til meg når alt virket så håpløst. 

Jeg savner varmen hennes, føle at hun faktisk er nær meg. Fordi det var virkelig varmt, når vi to var i nærheten av hverandre.

Jeg savner øynene hennes, hvordan de lurt kunne smile til meg, og jeg forsto akkurat, akkurat hva hun tenkte på. Om det var faenskap eller morsomt, spilte ingen rolle. Fordi jeg forsto, og det var det unike her.

Jeg savner energien hennes, den levende, gærne, sterke, ustyrlige, men samtidig så ufattelig sårbar på samme tid. Hun smittet meg, med alt hun hadde levende inni seg. På godt og vondt. Og det savner jeg så sinnsykt. 

 

Jeg savner henne. 

Jeg savner oss.

 

Jeg husker perioden før hun forsvant veldig godt, jeg kan gå tilbake til den perioden når jeg vil. Den er krystallklar, mye klarere enn noen andre minner jeg har med henne. Hvorfor er vel fordi det er den aller siste perioden jeg fikk med henne. 

Vi dro ut på byen, dansa sammen, lo sammen. Vi hang mer sammen på slutten enn vi vanligvis pleide, noe jeg har lurt på er en tilfeldighet eller var en bevist handling fra henne fordi hun viste hva som skulle skje. 

Jeg husker flere øyeblikk der jeg ser på henne, og tenker at jeg skal spørre. Spørre hva det er for no, fordi jeg kan se det, jeg kan føle det. Men av en eller annen grunn så går jeg aldri inn på dette. Jeg unngår det bevist, fordi jeg føler at hun ønsker at jeg ikke skal spørre. Hun vil bare at vi skal ha det gøy sammen, nyte øyeblikkene. Fordi vi begge vet at dette er bare øyeblikk med lykke, før virkeligheten henter oss inn igjen. 

Men det var akkurat det som var så magisk med henne, hun fikk meg alltid til å glemme. Totalt. 

Jeg glemte alt vondt, hele verden. Det var bare oss, våre samtaler og tanker.  Og de betydde noe, de var viktige, for oss begge to. Og vi tok vare på hverandre.

 

Uansett, så lar jeg henne være, jeg unngår til og med å svare telefonen når hun ringer meg den kvelden. Den kvelden når jeg står å krangler med en dum kjæreste, jeg virkelig ville få frem poenget mitt til. Jeg husker til og med hva vi kranglet om, hvor jeg sto når hun ringte, hvordan jeg holdt telefonen, så navnet hennes, hørte telefonen ringe, og bevist valgte å ikke svare. Fordi jeg hadde et så sykt viktig poeng å få frem til denne idiot kjæresten min, som i dag er en eks, jeg aldri har snakket med eller sett igjen. 

 

Jeg har et tapt anrop, glemmer å ringe opp igjen. 

 

Jeg husker jeg feiret bursdagen min, midt på sommeren i hagen til Mamma. Det var stor stas fordi jeg skulle snart til Roskilde for aller første gang og jeg skulle dra med min aller bestevenninne. Ja, hun som jeg hadde et tapt anrop fra, hun som forsto alt. 

Men så får jeg en annen telefon, fra en annen venn. En gammel venn, fra skoletiden. Jeg skjønner ikke først, ligger i senga på pikerommet. Ser på taket, der jeg har alle bilder fra barndom – da. Med venner, dyr og familie. Og så klart, bilder av meg og henne. Noen av bare henne, et av oss sammen. 

Jeg svarer telefonen. Hun er kort og seriøs. Sier “Lina, sitter du?” Jeg svarer litt undrende med “Jaa. Ligger i senga på rommet akkurat nå. Hvordan det?”

“Hun er død” “Hun tok livet sitt i natt” “Hun ble funnet i dag”

Alt stopper opp. ALT. Som om hele verden er satt på pause. Lenge, jeg skjønner, men samtidig skjønner jeg ingenting. Hun ringte meg jo i går. Og jeg skulle ringe opp, men jeg glemte det bare.

 

Hva som skjer etter dette er svart. Jeg husker ikke. Jeg vet at jeg dro til Roskilde, i tanken om at hun hadde ønsket det. At jeg skulle dra for oss begge, selv om hun ikke var her lenger. 

Følelsene av at hun er borte er ubeskrivelige. Det er de den dag i dag. Jeg tror aldri jeg vil klare å virkelig sette ord på dette, hvor vondt, hvor tomt det egentlig er.

 

Men, jeg husker henne fortsatt og det kommer jeg alltid til å gjøre.

 

Min fineste, min ærlige, sårbare, sterke, vakre sjel. Håper du flyr fritt, passer på meg og andre. 

Savner deg.

Lina

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg