SORG/TAP

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har mistet mange nære og fjerne oppigjennom tiden. Vi alle har vel det. Men når man er ung, i tidlig start av livet. Akkurat startet på ung-voksen livet, eller er godt i gang med 20 årene så er det veldig meningsløst når man bare forsvinner og ikke eksisterer lenger. Om det er ulykke, eget valg eller resultat av dårlige valg.

Hvordan man hånterer en slik sorg eller tap av et annet menneske som har betydd noe spesielt, satt spor i livet ditt som aldri vil forsvinne, minner som savnes å kunne oppleves igjen, alle tankene om hva man kunne gjort annerledes, om man kunne gjort noe annerledes, hva det siste man sa til hverandre, var det noe positivt eller negativt, husket jeg å si hvor utrolig glad jeg er i personen, har jeg noen gang sagt det, skulle jeg ha ringt opp igjen den gangen, eller bare ringt en ekstra gang, kunne jeg ha dratt på besøk oftere, kunne jeg ha invitert til ting oftere, har jeg egentlig vært en god nok venn, har jeg oversett noe som var helt åpenbart, ga jeg nok kjærlighet, ga jeg for mye kjærlighet, eller for lite, når lo vi sist sammen, sånn dypt at det gjør vondt i magen. Skal vi virkelig aldri sees igjen, aldri ringe, sende sms, snap eller klemme. Gråte sammen, le sammen, bli sinte på hverandre eller sinte på verden sammen. Skal vi virkelig, virkelig aldri smile sammen igjen, se lurt på hverandre og ikke trenge å si høyt hva man tenker på. Vi bare forsto hverandre. 

Jeg finner aldri deg igjen, eller noen av dere som har falt bort med årene. Dere har blitt mange, jeg har sluttet å telle. 

Derfor, føler jeg mer en noen gang, at det er så viktig å snakke om disse tingene, tabu-belakte temaer. Som psykisk sykdom, overgrep, spiseforstyrrelser, systemet, dårlige miljøer, dårlige venner, resultater av dårlige valg, resultater av å ta ansvar for dårlige valg, selvmord – lista er lang. 

Håper det ikke blir for dystert. Men at jeg klarer å spire håp, lys, og en tro på at en dag, skal sola skinne for meg igjen. Og den dagen skal jeg love dere alle sammen at den dagen skal hele verden få vite om. Den dagen skal jeg hyle av lykke, overalt. Dele, fortelle. Fordi jeg tror på at vi mennesker lærer best av å gjøre feil, reise seg og se tilbake på hva man har gjort. Utvikle seg. Men enda viktigere er det å dele. Ikke dele hva du har spist i dag, hvor mye, om du har trent eller hvor lenge, hva du har på deg eller hvor mye penger du har tjent iløpet av et år.

Jeg ønsker derfor å dele, så mye som overhode mulig. Av min historie, andre sine historier, slik det faktisk er bak lukkede dører. Jeg kommer aldri til å utlevere noen, eller skrive om ting slik at andre kan gjenkjenne personene jeg har hatt rundt meg, men jeg kommer ikke til å være redd for å fortelle min historie slik jeg opplever den. Ærlig, uten filter, uten å tenke på hva du måtte tenke om meg eller det jeg har opplevd. 

Jeg ønsker å dele for at andre ikke skal føle seg alene, at man skal kunne se at andre føler det samme. For min erfaring er etter å ha snakket med mange om ting jeg synes har vært vanskelig i mitt liv, ikke alltid, men noen ganger så hjelper det masse å dele. Snakke om det sammen med andre, som forstår, har opplevd lignende selv eller kjenner til noe lignende.

Sammen er man sterkere, men det er viktig at du deler med noen du stoler på.

Akkurat nå stoler jeg kun på meg selv, også legger jeg resten i hendene til verden, til dere, til deg som leser nå. 

Del innlegget om du kjenner noen som kanskje kan kjenne seg igjen, eller føler seg alene, deprimert og lost. Fortell personen at hun/han er ikke alene, det finnes fler – maniskemeg. 

Lina