p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}
HÅP
Den mørke skyggen som rover over meg er som en storm som aldri slipper lyset inn. Som et evigvarende mørke som nekter å slippe tak eller la noe annet få plass.
Pupillene føles konstant utvidet, med en svart tomhet som skremmer bort selv den tøffeste. Jeg ser vill ut, samtidig lost. Som et levende menneske, uten personlighet, livsgnist eller ytre tegn på at dette vesenet lever og bryr seg om noe. Men noe lever inni og det er mørkt.
Jeg kan føle hvordan alle som bryr seg er desperate på hver sin måte. Noen vil helst være der hele tiden, holde et godt øye og ha kontroll over hele situasjonen. Samtidig har de aller nærmeste i familie gitt opp, de orker ikke å høre om nedturene lenger, om kampen og traumene. De er mettet, slitene og lei. Lei av et system som sier de skal hjelpe, men når alt kommer til alt så finnes det egentlig ikke noe godt nok hjelp.
Som om jeg er for traumatisert, for diagnotisert, for syk, for frisk, for alt for mye til at systemet klarer å putte meg inn i et system, til en del av systemet som kan hjelpe og gi meg bedre livskvalitet eller livsgnist.
Igjen bryr folk seg. På alle slags måter. Prøver, gir opp. Prøver igjen, gir opp igjen. Realesjoner blir brutt. Noen for alltid. Fordi det er slitsomt, det er beintøft å være psykisk-syk, og det er enda værre å sitte på sidelinjen, være tilskuer til hvordan et sykt menneske, desperat prøver å få hjelp, på alle mulig måter, men ikke får det. Da mister man mange på veien på kampen for å bli frisk.
Folk har egene liv, de har egene utfordringer, stressmomentet, de aller fleste av oss føler iløpet av året at både tid og pikter kan spise en litt opp innvendig. Og da skal det mye til for at man har rom, tid og energi for å hjelpe andre rundt seg. Og det er fult forståelig at man kun har en vis evne/mulighet til å kunne hjelpe andre.
For når alt komme til alt, så er det jeg som må finne veien ut av mørket. Finne den riktige veien for å nå lyset. Nå det lyset som forhåpentligvis gjør meg så komplett som mulig igjen.
Jeg vet det vil ta tid, kanskje år. Mye terapi, mange tårer og enda fler kamper enn jeg allerede har tatt. Men uansett hvor svart, uansett hvor håpløst, lever det noe i meg som sier at en dag, ikke snart, men en dag – skal jeg klare å leve, med en livsgnist jeg selv er fornøyd med.
Lina