“Bare ikke tenk så mye…”
Etter mange år med en psyke som går opp og ned, kan sammenlignes litt som en berg og dalbane. Det var mye tyngre da jeg var yngre. Da mener jeg i ungdomstiden, ung-voksen tiden til nå. Men, når man bikker sånn 28 – 30 årene, skjer det faktisk en god del med en. Sånn var det for meg, og det har vært utrolig deilig. Det er mye “lettere” å leve med meg for andre, og for meg selv, nå enn det livet var når jeg var 16 år, 19 år, eller 23 år.
Det som har gjort det lettere er at jeg er nå mye tryggere på HVEM jeg er, HVA jeg står for og ikke, hva JEG ønsker med LIVET mitt og ikke, hvor mine GRENSER går når det kommer til moral og verdier i samfunnet og generelt i livet. Jeg har brukt lang tid på å bli trygg i min egen kropp, akseptere at kroppen min er sånn den er, akseptere at hodet mitt er satt sammen som hjernen min er, akseptere at jeg er ikke som “alle andre”, jeg har ikke hatt en “normal” oppvekst, med en “vanlig” pappa. Jeg er ikke oppvokst på et sted der barn kan leke trygt i skogen bak blokka, fordi inni skogen bor det masse mennesker som ikke har noe annet sted og bo. Og de er stort sett snille, men av og til kunne de bli syke og da ble de sikkelig, sikkelig sinte. Og det husker jeg som liten at var noe av det skumleste jeg viste om.
Når man er en liten jente, i en alt for stor verden, vokser opp litt for fort, flytter fra pappa som 10 år og føler at det er da er livet først starter. Er jeg heldig som har en mamma, som alltid har elsket meg, elsker meg, er der for meg, støtter meg, har trøstet meg, lært meg om livet, om moral, etikk, folkeskikk, hvordan man spiser en finere middag, ønsket om å ha et godt liv, skapet et godt liv selv, jobbe for det selv – “Fordi ingenting smaker bedre, enn belønningen man får fra noe man selv har jobbet bein hardt for.” Det har mamma alltid sagt til meg, hun har gitt meg masse omsorg, kjærlighet, visdom og trygghet. Alt en mamma kan og bør gi. Jeg er heldig, fordi det er ikke alle som har en sånn mamma som meg. Det vet jeg, og det prøver jeg virkelig å sette pris på hver eneste dag.
Men over til overskriften, når noen sier til meg: ” Bare ikke tenk så mye, Lina” eller, “Prøv å slapp av, ikke tenk så mye…”, eller “Har du prøvd å ikke tenke så mye?” eller, “Prøv å finn på noe annet, så tenker du ikke på det eller tenker så mye…”
Vel, hadde hjernen min funka sånn at jeg kunne bare slappe av i en sofa, roe ned muskler, spenninger, og tanke kjør automatisk – av meg selv. Vel, da tror jeg mange av mine “problemer” ikke hadde eksistert i dag. Og det er en frustrerende og energikrevende tanke å forholde seg til. For meg er det fysisk og psykisk umulig å bare ikke tenke, skru av tankene, tenke på noe annet, eller bare la tankene vandre. Ingenting vandrer inni hue her eller er i et system. Alt tenkes samtidig, og alt føles samtidig. Jeg føler veldig sterkt over alt, alt fra mennesker, relasjoner, dyr til planeten vår. Alt dette har jeg mange, mange store, dype lange tankerekker om, både positive og negative. Men, det er helt umulig for meg å stoppe det maskineriet som går på auto-pilot oppi her.
Og nå har jeg bare nevnt sånne ting som vi alle tenker på, livet, planeten, mennesker man har rundt seg, relasjoner osv.
Men, jeg føler, tenker og er helt annerledes enn de jeg har rundt meg i dag. Jeg tenker tungt, jeg tenker dypt, jeg tenker dystert, jeg tenker morbide tanker. Disse tankene har blitt en del av meg, livet mitt, tekstene mine, følelsene mine og meg. De farger omgivelsene mine, gir de nye farger de aldri har hatt før, og i dag kan dette være meget fargeløst, trist og kjedelig.
Samtidig føler jeg meg tom innvendig. Levende død. Et skall som viser følelser på auto-pilot, slik som tankene mine går på auto-pilot.
På bilder, snap kan det godt se ut som om jeg har det kjempe bra, at jeg er super lykkelig og fornøyd med livet. Men ingen, ingen veit hvordan jeg egentlig føler meg inni meg. Husk, straks den sminken er på, er maska på, da er skuespillet i gang.
Og eneste grunnen til jeg gjør det, er for å overleve selv. Overleve dagen, overleve å være menneske, slik det forventes at et menneske skal være på en varm sommerdag i Juli. Men det betyr ikke at jeg er så lykkelig, fornøyd og har det så godt inni meg. Eller at det er så rolig og arti oppi hodet som jeg smiler og later som.
Vi mennesker er snodige vesner, og vi er ekstremt flinke til å tilpasse oss, lære oss å overleve uansett omgivelser.
Bare husk det, neste gang du sier til noen som tenker for mye, eller sliter med tanke kjør… for noen er det umulig å ikke tenke for mye.
Uansett, setter masse pris på alle kommentarer, meldinger på fb, pm og støtte. Misforstå meg riktig, jeg synes det er flott andre bryr seg og kommer med tips.
Fortsett med det <3
Lina