Den store hovedstaden som ble for liten

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000; min-height: 14.0px}

 

 

Den store hovedstaden som ble for liten

 

Jeg klarer nesten ikke å puste.

Drama, stress, forventinger, sladder, helgene som aldri stopper å komme.

“Kan ikke hele jævla Oslo slappe av litt?! Sånn serr for bare en helg, kanskje til og med en uke. Så kanskje, kanskje, kan galskapen som rår i denne byen roe seg litt.”

“Jeg er så jævla sliten”

Gråten kommer men, den er svak og lav. Som om hun virkelig har gitt helt opp. Til og med gitt opp å orke og gråte ordentlig.

 

Lina <3

Kampen

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000; min-height: 14.0px}


 

Kampen er igang og jeg er livredd. Faktisk aldri vært reddere, føles ut som om hjertet pumper seg ut og opp av halsen, luften føles tung og vanskelig å få ned i lungene, de vil lissom ikke helt fylle seg opp. 

 

Tankene i hodet er bare kaos, før den ene tanken tenkes ferdig, kommer en ny og det blir totalt kaos. Svette, nummene armer og hender. Fingrene kjennes som istapper, iskalde, prikkete og tunge ubrukelige lemmer. 

 

Tuppen på tæra kjennes ut som om de balanserer på kanten av et stup og man skal miste taket hver sekund. Følelsen som å vippe mellom liv og død, som om kroppen min har sluttet å snakke med hodet eller hjernen.

 

Minner meg om en høne som akkurat har blitt kappet hue av, og løper rundt hodeløs frebrilsk, før det aller siste dråpen av blod den lille kroppen er pumpet ut og høna død faller om. 

 

Bare at jeg faller aldri om, følelsen forsvinner aldri og jeg dør ikke. Følelsen ligger å ruver, bygger seg opp og kjennes ut som om den skal nå et klimaks når som helst. 

Men det skjer aldri, du ligger bare å vipper i skjærsilden. 

Midt mellom himmel og helvete. 

 

Livet er helt jævlig. 

Hun kunne smake bedre dager…

Hun kunne smake bedre dager, nesten føle dem de er så nære. Han burde vært sterkere enn hun.

Han vil alltid prate om det, men hun bryr seg ikke lenger. Ord er bare ord, spesielt uten handling.

 

Nå har mørket tatt med seg den siste gnisten i øynene hennes, den gnisten ingen har sett på flere måneder. Alikevel er øynene nå svarte som natta. Tomme, likegyldige, følelsesløse flakkende blikk. Blikk kontrollert totalt av angst, konstant spenninger i kropp og verking i ledd.

Kampen mot angsten er konstant. 

 

Mange sier det er et lys i enden av tunellen, men ikke her. Her er det kun bare et spor, og det er enveis kjørt. Allsa toget kommer mot en i rasende fart uten at man aner når det kanskje treffer deg. Mulig man klarer å akkurat hoppe unna toget, men straks man løper på sporet igjen kommer det like fort et tog igjen man må rømme unna.

 

Vennene etterlyser den jenta de savner og er glad i. Men hun eksisterer ikke lenger, hun har heller blitt erstattet med noe annet. Som et gjennomsiktig skall alle kan se igjennom, se alle hennes følelser, tanker, gleder, sorg og skam. 

Jenta som var så vakker at hun ble syk av det.

 

Lever livet sitt kun for andre, for skatten, for bestevennen, for familien og alle de andre bekjente.

 

 

 

Kjære


Kjære, kan du høre regnet falle på meg, jeg kan aldri elske igjen.

Kjære, kan du føle mitt hjerte gråte i natt?

Kan ikke fortsette å finne ny vei nå, fordi jeg kan aldri elske igjen.

Kjære, vent en livstid før du elsker en ny.

Kom kjære, kom å skru lyset ned, så jeg kan føle din hånd i min.

Om så bare for et par sekunder, din varme mot min.

Kan vi prøve en siste gang? Fordi jeg vil aldri elske igjen.

Hver gang regnet faller tenk på meg, på en vei helt alene uten mål.

Hvordan snu denne hjertesorg?

Jeg er aleine i kveld, kjære.

Jeg er alene i kveld, og jeg kan aldri elske noen igjen. 

 

 

Blackout / blankt kapittel Del.3

Blackout / blankt kapittel.

En sann historie fra 2010, min historie.

Del.3

Det var varmt ute, minst 25 grader. Jeg hadde på meg den klassiske korte røde shortsen, en enkel tanktop og søte røde kilhelsko som var litt high school inspirerte. Håret rakk nesten ned til rumpa og mine sprettende 50 kg på 1.70 var pent fordelt utover kroppen min. 

Jeg var i min beste alder, det var sommer, jeg følte meg bra og syntes jeg var ei fin jente. Angsten var der så klart, men jeg holdt den hele tiden nede med piller som gjør deg rolig, valium var helt klart favoritten. 

På denne tiden hadde jeg allerede vært ut og inn av psykeratrien siden jeg var 19 år. Får diagnosen Bipolar II, ADHD og Uspesifisert spiseforstyrrelse. Blir like fort kasta på medisiner, jeg nekter både anit psykotiske medisiner og lykkepiller. Og har da noe de så pent kaller stemningsstabeliserende medisiner som jeg gikk på. Litium og Lamnictal. Dette er en helt annen historie jeg kommer tilbake til senere, men jeg sluttet på disse medisinene rett før 2010. 

Samlivsbruddet mellom meg og typen gjorde at jeg ikke hadde noe sted å bo i hele 5 måneder. Så da bodde jeg hos venner helt til jeg endelig fikk leilighet på høsten. 

Jeg har jo angst fra før og når jeg da i en dyp depresjon over dette samlivsbruddet ble tilbudt min første valium var jeg solgt. Jeg husker akkurat hva jeg tenkte den dag idag; “Hvorfor har ingen leger eller ingen fortalt meg om dette før? Dette funka jo faktisk. All den klumpen med uro i magen bare forsvinner, jeg kan være meg og ha det bra samtidig, fantastisk! ” tenkte jeg. 

Og så fort kan en lite ubevist avgjørelse ta livet av deg, forandre livet ditt for alltid, gi deg en avhengighet du aldri helt vil bli kvitt, man mister venner, gjerne de nærmeste, familie, jobb og alt som betyr noe for deg i livet vil sakte, men helt garantert sikkert bli mindre og mindre betydningsfullt. Du ser ikke din egen forandring, har ikke sjangs. Men med et pillemisbruk forandrer personlighet seg helt enormt. Men man klarer ikke å se det selv, alle rundt deg som kjenner de ser det. 

Det er snakk om et helt år, et helt år der jeg starter med en liten blå valium hver dag, som utvikler seg over mange måneder, igjennom hele sommeren, høsten og helt til starten av neste år 2011 og mot en ny sommer kommer jeg ut av det helvete jeg levde. 

Jeg husker mye, jeg har glemt like mye. Heldigvis tok jeg masse bilder og filma til tider, det er mye av hukommelsen min. Ellers hadde jeg mye venner og situasjoner rundt meg jeg kobler minner til fra denne perioden. Jeg skriver dette ned fordi jeg har et behov for å få plassert det et sted. Jeg opplevde voldtekter, psykisk taktisk utnytting og jeg ble rettogslett foret med dop for at et viss menneske skulle kunne gjøre som han ville med meg. 

Resten av historien kommer, jeg må bare ta litt for litt. 

 

Blackout – blankt kapittel del.1

Reklame |

Blackout / blankt kapittel

En sann historie fra 2010, min historie.

Del.1

 

Stemmene i det fjerne drar meg tilbake til virkeligheten. Jeg våkner aleine i senga jeg aldri skulle sovne i, munnen er tørr og hodet er tomt. “Hva skjedde igår, og hvorfor ligger jeg her?” Jeg setter meg opp i senga og prøver å tenke meg til hva som har skjedd, husker ingenting og går mot badet for dusj.

Under dusjen merker jeg at jeg har hatt sex. Den størkna ekle spærmen holdt kjønsleppene mine sammen som lim. Jeg kjente jeg ble kvalm, satt meg ned i dusjen. Vannet rant ukontrollert overalt, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Enste jeg tenkte på var om jeg husket hva som hadde skjedd, ingen puslespillbrikker faller på plass. Jeg er helt blank. Har jeg vært med på dette? Var det ufrivillig? Jeg husker ikke!

Magen vrenger seg, jeg kjenner jeg ikke klarer å holde igjen. Rekker ikke bort til doen så kaster opp i dusjen mellom beina, midt i sluken. Dusjen renner fortsatt ukontrollert over hele meg, jeg gråter og håper ingen i stua hører hva som skjer inne på badet.
Jeg føler meg skitten, tar meg sammen. Tenker dette går bra.
Gjør meg ferdig, sminker meg, puster dypt tre ganger før jeg bestemmer meg for å gå ut i stua til de andre.

Alt er som før, dopet, pillene, folka og ikke minst den tunge, men desperat forsøk på å late som at vi alle har det så forbanna jævla bra. Jeg husker ikke mer enn at jeg spise dobbelt så mange piller enn hva jeg noen gang hadde gjort og minnet ble bare et fjernt slør i hukommelsen.

 

 

Prosjekt; bli frisk – fuck angsten

Prøve prosjekt: bli frisk – fuck angsten! 

Personlig dagbok på nett, en offentlig veiledning for meg, deg, familie, venner, bekjente, ukjente og så klart til alle dere som hater og slenger dritt.

Men hør a; les, tenk og prøv å forstå. Kanskje du forstår min verden litt bedre.

Hvem er jeg?

Ung (?) kvinne (?) allsa, ja er kvinne. Men er 27 år gammel og er aleine mamma til verdens fineste gutt på rundt 2 år. Men dette er ikke en standard “alenemamma skal bevise verden dette fikser jeg UTEN mann” blogg.

Jeg ønsker å skrive ned min historie, for vi alle har en historie som forteller hvem man er, hvorfor man er som man er og tenker som man gjør. Alt henger sammen, alt har en forklaring. Du må bare søke og finne den. Og endelig, endelig har jeg nesten fått klarhet av et kaos av et liv på gode 27 år.

For dere som ikke forstår noen ting, slapp av det kommer. Og det blir mye spennende lesestoff, jeg vil være totalt ærlig, uten skam og tanken på hva “mamma kommer til å tenke når hun leser dette”. For første gang i livet litt er alle kortene på bordet. Alle vet alt, alt fra barndommen, ungdomstiden og til de tøffe ung-voksen tiden. Nå er jeg jo blitt voksen, faen! 

Eller, det er godt. Fordi som 27 åring synes jeg det er seint å føle seg voksen. Eller moden, eller liker ingen av de ordene der noe godt. De smaker ikke godt på tunga. Det jeg vil frem til at det er godt å tenke at man bli 30 år snart, jeg elsker alderen, livet nå og hvor langt jeg har kommet i forhold til alt forferdelig som har skjedd og som har formet meg så ekstemt mye. 

Men mer om det seinere. Denne bloggen starter som et sted jeg kan skrive ned ting som har skjedd, spesielt i ungdomstiden og da jeg festet på på det værste.

Jeg var en sint, forvirra, usikker og angstfylt jente, men lata som det motsatte og har blitt en ekspert på akkurat dette. Holde maska, skuespiller, fasade – kall det hva du vil. Vi alle har vel sagt; “det går bra.” når noen spør om man har det bra. Også gjør det egentlig ikke det, ikke inni deg. Men vi alle sier at det går bra. Dette er jeg nemlig ekspert på. 

Her skal maska vekk, fasaden bort, skuespillern legges på hylla. 

Kanskje en dag står jeg frem med hvem jeg er, hvor i Norge jeg kommer fra osv. Men akkurat nå er jeg anonym, men hvem vet. En dag kan det hende jeg viser meg frem..
Kos deg, eller lykke til… Eller ja, velkommen?

Her er min historie.