En av mine største hemmeligheter: Jeg har en form for spiseforstyrrelse.
Den heter: Uspesifisert spiseforstyrrelse.
Del.1
Jeg vil prøve å forklare noe jeg egentlig ikke helt forstår selv helt, så ha litt tålmodighet med mine valg av ord og forklaring. Jeg skriver litt med blind for øynene.
Jeg er usikker på når jeg startet med dette, om det var tidlig i barndommen, på barneskolen, ungdomsskolen, videregående eller etter at jeg flyttet ut hjemmefra.
Men det jeg vet helt sikkert er at jeg fikk diagnosen; “Uspesifisert spiseforstyrrelse” da jeg var rundt 19 år gammel og startet min lange historie innenfor Helse Norge sitt private og offentlige psykiatriske tilbud.
Dette er en annen, lang, frustrerende og smertefull historie for meg, men den kan jeg fortelle om seinere.
Nå spiseforstyrrelsen jeg sliter med, ikke vil ha, prøver å få hjelp for og den har tatt mer kontroll over meg og livet mitt enn noen gang. Det er super sært fordi jeg trodde med engang jeg forsto selv mønsteret, hvorfor det skjer, hva jeg får ut av det og hvor sliten kroppen min begynner å bli av det så skulle jeg selv få kontroll over denne sykdommen.
Jeg har alltid hatt uro i kroppen, en følelse i magen som kan sammenlignes med følelsen å falle utenfor et stup eller som om et tog kommer mot deg i en rasende fart. Den følelsen man får om noe er feil, som om det er en advarsel eller et signal kroppen gir man bør lytte til.
Nå snakker jeg ikke om den kjente “magefølelsen”, “følg magefølelsen”, men jeg snakker om angst, panikk angst eller noe sånt.
Jeg foresto ikke selv at det var angst før de siste årene, jeg har alltid vært kjent for god selvtillit, tøff sosialt og ikke redd for å skille meg ut eller ta andre valg enn det de fleste gjorde. Men det ble min måte å overleve hverdag med så mye angst og spenninger i kroppen.
Senere tid, sånn nåtid har jeg knekt koden med den “uspesifisert spiseforstyrrelsen min. Jeg er heller sulten enn å ha angst. Fordi sult følelsen er mye sterkere enn noen andre følelser vi har i kroppen. Sulten overdøver alt, den spiser deg sakte, men sikkert opp innvendig. Bokstavelig talt. Og man kan føle det, når man sulter seg over lenger periode, kan jeg kjenne at organer og kroppen generelt er sliten, sier ifra og ikke er særlig fornøyd med behandlingen jeg har gitt den siste tiden. Dette fører til at jeg blir enda mer syk, får enda mer angst, dårlig samvittighet, enda mindre lyst til å spise osv.
Sult følelsen er så sterk at den tar over alle andre følelser, tanke kaos roer seg og kroppen går tilslutt i en slags “overlevelses modus”.
Denne modusen er unik, kroppen reagerer helt anderledes på ting enn vanlig. Det er som om man er i full beredskap, klar for alt, hele tiden. Kroppen jobber hele tiden for å fortelle deg at du må spise, signaler som hjertebank, svette, svimmelhet, besvimelse, plutselig sovne på sofaer eller på besøk. Fysisk uvell, kvalme, oppkast, diare, generelt dårlig form kan man si.
Heldigvis er jeg inne i en god periode nå. Jeg venter på å få behandling og hjelp for akkurat dette. Men systemet er treigt, tungt og ting tar fryktelig langt tid.
Uansett, jeg holder motet oppe fordi jeg veit det finnes hjelp der ute og jeg kommer aldri til å gi opp før alt er prøvd. Og da mener jeg, ALT.
God natt.
Lina.
