maniskemeg

PUSTEN SOM ALDRI KOMMER DYPT NOK.

Igjen har den kommet tilbake, den fordømrade tunge, svarte, håpløse og vonde virkeligheten som ikke vil slippe tak.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Magefølelsen er ubeskrivelig, som om det er fylt på et drivstoff som jobber på alle måter for å fortelle meg at noe er på gang, noe jeg ikke vet hva er, noe ukjent, noe skummelt og farlig. 

Før jeg sovnet var alt greit, livet ga meg noe, jeg følte meg nesten komplett da jeg lukket øynene og reiste til drømmeland. 

Men, så kommer øyeblikket da jeg våkner, og i samme sekund merker at virkeligheten er blitt totalt forandret. 

Som om noe har kommet iløpet av natten og satt sin bopel inni kroppen min, uten at jeg har fått med meg noe som helst.

Pusten er lett, jeg må ofte minne meg på å puste dypt, så dypt at jeg faktisk puster. Ellers så er det knapt luft inn og ut, magen beveger seg ikke, lungene kjennes urørlige, eneste som får tilgang til oksygen er helt øverst og i pusterøret. Ellers går luften alt for fort inn og ut. Noen ganger holder jeg pusten, eller puster ikke. Helt til jeg kjenner det selv, en kvelende, ubehagelig følelse først bakerst i ganen, så i halsen så i lungene helt til jeg må minne meg selv på å ta et magedrag. 

Men det blir aldri noen sikkelige magedrag, det er noe annet som fyller magen min. En følelse som gjør meg gal, en urolig, umulig å komme seg vekk fra. Det hjelper ikke å dusje, gå en tur, være sosial, være aleine, snakke om det. Den er der fortsatt, følelsen som forteller meg at noe er galt, noe skal skje, eller skjer. Jeg passer ikke på, jeg følger ikke med, jeg er ikke på vakt nok, det gjør meg fysisk kvalm. 

Maten vokser i munnen, jeg husker ikke hvordan jeg skal svelge den. Som om noe blokker for at i halsen, en svær klump, som gjør vondt. Fysisk vondt. Jeg kan føle den, selvom du ikke kan se den. 

Magen er sulten, men jeg klarer ikke å spise. 

Jeg prøver å dra meg ut av den onde spiralen som er igang, men den vil ikke slippe taket. 

Eneste som føles trygt nå, eller håndterbart er dyna mi, dypt begravd i senga. Lav musikk, lydløs mobil, ingen lys. Bare meg, og kampen om at kroppen min skal roe seg, la meg hvile, la meg puste, la meg spise. 

Jeg er sliten og lei nå. 

Lina 

LØSE RØDE TRÅDER

Når de røde trådene flyr som en virvelvind i livet ditt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som en tornado totalt uten kontroll – fanger aldri endende. 

De bare surrer rundt, ikke fanges noen, mange knyter seg til knuter man må kjempe med nebb og klør for å løse opp igjen. 

Om det noen gang er mulig etter stormen har lagt seg.

Alle kan se at noe er på gang, at det kjempes en slag kamp, men ingen vet hvilken grad eller styrke kampen føres i. 

Bare den som eier kroppen kan vite, sånn virkelig vite hvordan stormen føles, hvordan bølgene slår, eller river i sjelen.

Som om man har blitt en slave for noe man selv ikke vet hva er eller kan ha kontroll over. 

Om de røde løse trådene vil finne sammen igjen er ikke godt å si, men det kjempes. Og det kjempes hardt. 

Og stormen vil ta slutt. 

Lina.

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}

Noe nytt

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Noe nytt lever i meg.

Jeg kjenner det dypt nede i magen.

Der angsten og alt det vonde alltid har sin fest dag som natt.

Men det føles godt, det spirer og slipper ikke taket.

Følelsen kom for noen dager siden.

Hvorfor vet jeg ikke.

Men jeg vet at noe nytt lever i meg, og det gir meg håp.

Et håp om at jeg skal finne veien, at jeg allerede er på veien mot noe bedre, noe lettere.

Men først skal jeg la det være, bare føle, la spiren sette seg. Bli mer enn en spire, men noe sterkere, sterkere enn hva som allerede finnes inni denne kroppen.

Noe nytt, noe ukjent, noe spennende, kanskje skummelt, men jeg velger denne veien.

Det føles riktig.

Noe nytt.

Lina

SORG/TAP

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har mistet mange nære og fjerne oppigjennom tiden. Vi alle har vel det. Men når man er ung, i tidlig start av livet. Akkurat startet på ung-voksen livet, eller er godt i gang med 20 årene så er det veldig meningsløst når man bare forsvinner og ikke eksisterer lenger. Om det er ulykke, eget valg eller resultat av dårlige valg.

Hvordan man hånterer en slik sorg eller tap av et annet menneske som har betydd noe spesielt, satt spor i livet ditt som aldri vil forsvinne, minner som savnes å kunne oppleves igjen, alle tankene om hva man kunne gjort annerledes, om man kunne gjort noe annerledes, hva det siste man sa til hverandre, var det noe positivt eller negativt, husket jeg å si hvor utrolig glad jeg er i personen, har jeg noen gang sagt det, skulle jeg ha ringt opp igjen den gangen, eller bare ringt en ekstra gang, kunne jeg ha dratt på besøk oftere, kunne jeg ha invitert til ting oftere, har jeg egentlig vært en god nok venn, har jeg oversett noe som var helt åpenbart, ga jeg nok kjærlighet, ga jeg for mye kjærlighet, eller for lite, når lo vi sist sammen, sånn dypt at det gjør vondt i magen. Skal vi virkelig aldri sees igjen, aldri ringe, sende sms, snap eller klemme. Gråte sammen, le sammen, bli sinte på hverandre eller sinte på verden sammen. Skal vi virkelig, virkelig aldri smile sammen igjen, se lurt på hverandre og ikke trenge å si høyt hva man tenker på. Vi bare forsto hverandre. 

Jeg finner aldri deg igjen, eller noen av dere som har falt bort med årene. Dere har blitt mange, jeg har sluttet å telle. 

Derfor, føler jeg mer en noen gang, at det er så viktig å snakke om disse tingene, tabu-belakte temaer. Som psykisk sykdom, overgrep, spiseforstyrrelser, systemet, dårlige miljøer, dårlige venner, resultater av dårlige valg, resultater av å ta ansvar for dårlige valg, selvmord – lista er lang. 

Håper det ikke blir for dystert. Men at jeg klarer å spire håp, lys, og en tro på at en dag, skal sola skinne for meg igjen. Og den dagen skal jeg love dere alle sammen at den dagen skal hele verden få vite om. Den dagen skal jeg hyle av lykke, overalt. Dele, fortelle. Fordi jeg tror på at vi mennesker lærer best av å gjøre feil, reise seg og se tilbake på hva man har gjort. Utvikle seg. Men enda viktigere er det å dele. Ikke dele hva du har spist i dag, hvor mye, om du har trent eller hvor lenge, hva du har på deg eller hvor mye penger du har tjent iløpet av et år.

Jeg ønsker derfor å dele, så mye som overhode mulig. Av min historie, andre sine historier, slik det faktisk er bak lukkede dører. Jeg kommer aldri til å utlevere noen, eller skrive om ting slik at andre kan gjenkjenne personene jeg har hatt rundt meg, men jeg kommer ikke til å være redd for å fortelle min historie slik jeg opplever den. Ærlig, uten filter, uten å tenke på hva du måtte tenke om meg eller det jeg har opplevd. 

Jeg ønsker å dele for at andre ikke skal føle seg alene, at man skal kunne se at andre føler det samme. For min erfaring er etter å ha snakket med mange om ting jeg synes har vært vanskelig i mitt liv, ikke alltid, men noen ganger så hjelper det masse å dele. Snakke om det sammen med andre, som forstår, har opplevd lignende selv eller kjenner til noe lignende.

Sammen er man sterkere, men det er viktig at du deler med noen du stoler på.

Akkurat nå stoler jeg kun på meg selv, også legger jeg resten i hendene til verden, til dere, til deg som leser nå. 

Del innlegget om du kjenner noen som kanskje kan kjenne seg igjen, eller føler seg alene, deprimert og lost. Fortell personen at hun/han er ikke alene, det finnes fler – maniskemeg. 

Lina 

Tinder date på Angst Bar. 

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hun har tatt på seg de mest vanlige klærne hun fant i skapet. Hun er i starten av 20 årene, har langt mellom blondt hår, naturlig farge. Håret er løst, ikke stylet på noen som helst måte. Hun ser veldig hverdagslig ut, som om hun skal på skolen eller akkurat kom fra student gruppa. 

Men dette er bare for å virke som om hun ikke prøver for hardt. Sminken avslører uansett innsatsen og forventingene hennes til daten.

Først sitter hun alene på bordet. Ikke bestilt seg noe enda. Venter bare veldig spent på hvem denne tinder-karen er. Titter raskt rundt seg, ser på telefonen. 

Plutselig lyser øyene hennes opp, hun smiler, men blir litt usikker fordi i det hun vinker får hun ikke noe annen respons en at han fortsetter å se og skrive på telefonen hans. Hun blir sittende litt for å sjekke om han virkelig ikke oppfatter at hun vinker til han.

Hun merker godt at jenta som sitter aleine på bordet rett ved legger veldig godt merke til vinket hennes og hele situasjonen.

Det hele gjør at hun reiser seg for å møte denne gutten hun er nesten helt sikker er samme hun har snakket med over Tinder og henter det innerste motet for å gå bort for å hilse.

Hun klarer å lure seg mellom alle bordene som så tett står inntil hverandre på uteserveringen på Angst Bar i Oslo sentrum. Men lett er det ikke, ikke uten å virke klumsete og litt for søt.

Videre så møtes de plutselig, et hei blir et håndtrykk som igjen blir en klem. En kort, men bekreftende klem på at hun faktisk står med riktig person.

Hun har allerede fått med seg at han har virkelig prøvd å pynte seg. Skjorta på, shorts men alt for fin til standa og sko hun aldri kunne sett for seg at han faktisk eide. Men fin synes hun han er. Det er tydelig, på både kroppsspråk og holding.

Hun går å bestiller noe drikke etter hun sikkert har plassert han strategisk på plassen hun har valgt ut.

Hjertet banker fortere enn normalt i baren og hun kjenner hun nesten gruer seg til å gå ut igjen til han. Og tenker for seg selv «er det ikke egentlig mannen som skal fikse dette» «jaja, vi får se hvordan dette går» «han har jo pynta seg» «det har ikke jeg, eller jeg har sminka meg, men ikke pynta pynta meg» «håper han ikke tror jeg ikke bryr meg fordi jeg har så laidback stil»

Hun bestiller en cocktail til seg selv, og en øl til han. Han smiler med begge tenna når hun kommer ut, før han lukker munnen og smiler med øyene til henne på en måte som får henne til å føle seg trygg.

«Okei, greit nok. Jeg tar første runde. Han tar sikkert neste. La oss prate» er det eneste hun klarer å tenke før de flyter videre i pratens glade dans og romans.

Rundt dem er det alle slags mennesker. Det er slutten av felles ferien, men akkurat her merkene du ikke mye til akkurat det. Oslo, byen som aldri slutter å puste. Dag som natt, evig hjertetak. Rundt er det latter, masse snakk, funky musikk og generelt god stemning.

Lokalene er fargerike, samtidig grå. Som en liten hemmelig gate i Oslos kaos, som plutselig minner deg bittelitt om noe nytt, noe annet. Nesten et annet land. Men du er bare på Angst bar. Veldig tidsriktig, koselig, lite pust i bakken, der du kan gjemme deg og daten din pent ved et bord.

Skulderen er lavere nå, pulsen er rolig og hun bare nyter. Nyter historietime de slenger mellom hverandre som om det var en gym time på skolen. Lettere kunne det ikke bli. Hun prøver å overbevise han om at hun ikke liker han så godt, men godt nok. Hun vil jo ikke virke desperat eller som om dette er noe hun ofte gjør.

Eneste hun vil er at han bare skal fortsette å vise samme interesse og iver som han gjør nå. Fordi det merker hun at hun virkelig liker, hun liker mye ved han og det får hun til å drømme.

Videre forsvinner de ut i Oslo sine gater, hvor de vandrer vet jeg ikke. Hvordan historien ender, aner jeg heller ikke. 

Jeg kjenner henne ikke, jeg satt der bare selv og var hun jenta som la merke til vinket hennes og det minnet meg selv om hvordan det var da jeg var 20 år ung, eventyrlysten, spent og på date med en for første gang. 

Lina. 

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}

HÅP

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den mørke skyggen som rover over meg er som en storm som aldri slipper lyset inn.  Som et evigvarende mørke som nekter å slippe tak eller la noe annet få plass.

Pupillene føles konstant utvidet, med en svart tomhet som skremmer bort selv den tøffeste. Jeg ser vill ut, samtidig lost. Som et levende menneske, uten personlighet, livsgnist eller ytre tegn på at dette vesenet lever og bryr seg om noe. Men noe lever inni og det er mørkt.

Jeg kan føle hvordan alle som bryr seg er desperate på hver sin måte. Noen vil helst være der hele tiden, holde et godt øye og ha kontroll over hele situasjonen.  Samtidig har de aller nærmeste i familie gitt opp, de orker ikke å høre om nedturene lenger, om kampen og traumene. De er mettet, slitene og lei. Lei av et system som sier de skal hjelpe, men når alt kommer til alt så finnes det egentlig ikke noe godt nok hjelp.

Som om jeg er for traumatisert, for diagnotisert, for syk, for frisk, for alt for mye til at systemet klarer å putte meg inn i et system, til en del av systemet som kan hjelpe og gi meg bedre livskvalitet eller livsgnist.

Igjen bryr folk seg. På alle slags måter. Prøver, gir opp. Prøver igjen, gir opp igjen. Realesjoner blir brutt. Noen for alltid. Fordi det er slitsomt, det er beintøft å være psykisk-syk, og det er enda værre å sitte på sidelinjen, være tilskuer til hvordan et sykt menneske, desperat prøver å få hjelp, på alle mulig måter, men ikke får det. Da mister man mange på veien på kampen for å bli frisk.

Folk har egene liv, de har egene utfordringer, stressmomentet, de aller fleste av oss føler iløpet av året at både tid og pikter kan spise en litt opp innvendig. Og da skal det mye til for at man har rom, tid og energi for å hjelpe andre rundt seg. Og det er fult forståelig at man kun har en vis evne/mulighet til å kunne hjelpe andre.

For når alt komme til alt, så er det jeg som må finne veien ut av mørket. Finne den riktige veien for å nå lyset. Nå det lyset som forhåpentligvis gjør meg så komplett som mulig igjen.

Jeg vet det vil ta tid, kanskje år. Mye terapi, mange tårer og enda fler kamper enn jeg allerede har tatt. Men uansett hvor svart, uansett hvor håpløst, lever det noe i meg som sier at en dag, ikke snart, men en dag – skal jeg klare å leve, med en livsgnist jeg selv er fornøyd med. 

Lina

Gode nyheter. 

Mannskapet er tilbake til Norge, trygge og har det fint. Tusen takk til alle som har lest, underskrevet og bidratt til oppmerksomhet rundt denne saken. 

Kampen om å fri Gaza og innbyggerne der fortsetter. Jeg kan skrive et innlegg om dette seinere, da dette er et meget viktig tema å opplyse da verken media eller myndigheter tar ansvar. Selv om dette er langt unna, er dette mennesker som deg og meg. De føler de samme følelsene du og jeg gjør, og jeg kan ikke forestille meg de grusomme tingene menneskene der opplever på dagelig basis. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Alle sammen: 

Herman Reksten har blitt fengslet i Israel for å være kaptein på en fiskebåt på vei til Gaza med medisiner og forsyninger. Se videoen hans, og del den overalt! Kom på motdemonstrasjon i dag i Oslo, klokken 17:00, og vis din støtte til saken, Gaza, Herman, Jørgen Pettersen og resten av mannskapet!

 

 

Du kan signere her: 

https://www.opprop.net/loslat_gaza-aktivistene_na?utm_source=fb_share

 

 

Del, og hjelp guttene trygt hjem igjen.

 

Lina
 

0 kommentarer

SAVN

Jeg savner din hånd i min, hvor lett og enkelt din passer automatisk i min. 

Jeg savner å le dypt med deg, så dypt at det nesten gjør vondt i magen. 

Jeg savner å se deg inn i øynene, og gi deg et lurt smil – så ler vi begge to etterpå.

Jeg savner alle spørsmålene dine, og jeg savner å svare på dem. 

Jeg savner varmen din, nær min. 

Jeg savner stemmen din, fortelle meg av og til at jeg ikke må glemme at: Du elsker meg over alt på jord.

Mest av alt, savner jeg deg, oss sammen. 

En dag lille venn, skal vi være sammen igjen. 

Kanskje ikke akkurat sånn som før, fordi du vokser og det samme gjør jeg. 

Men jeg vet, at en dag skal vi sitte sammen å le til det gjør vondt dypt i magen. 

Fortelle hverandre tulle historier og le av de etterpå.

Eller, bare gi hverandre verdens deiligste klem og si jeg elsker deg.

Fordi det gjør jeg, jeg savner og elsker deg alltid <3 

Lina

TVIL ANGST

Alle mennesker tviler på seg selv en gang eller fler i livet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men, mennesker med angst og usikkerhet tviler nok mer, og oftere enn andre.

Angst og Tvil går vel ganske i samme kategori og i tankerekker som:

– Hvorfor er jeg er?

– Hvordan havnet livet mitt her?

– Er jeg egentlig lykkelig?

– Hva er egentlig lykke, og fortjener jeg å oppleve den følelsen så lenge man kan?

– Er jeg bra nok?

– Hvem er jeg?

– Er jeg bra nok for de rundt meg?

– Hvorfor føler jeg ikke det samme som andre føler? 

– Hvor skal livet mitt?

– Hvilken vei skal jeg gå?

– Hvilke valg skal jeg ta?

– Skal jeg satse eller sikre?

– Skal jeg våge eller ikke?

– Finner jeg en ekte kjærligheten?

– Blir han? 

– Blir jeg?

– Skal jeg?

– Kan jeg?

– Må jeg?

– Hvem er herren over å bestemme hva som er riktige livskvaliteter?

– Jeg?

– Andre?

– Hvem kan jeg stole på?

– Hvem skal jeg stole på?

– Hvem kan jeg virkelig snakke med når jeg trenger det?

– Hvem er ekte venner?

– Hva er ekte venner?

– Er jeg bra nok for familien min?

– Er de stolte over meg?

– Eller skammer de seg?

– Rekker jeg å oppnå drømmene mine før Mormor og Morfar blir borte?

– Eller kaster jeg bort dyrebar tid på å være syk?

– Realiseres drømmene mine?

– Eller drømmer jeg for stort?

– Tenker jeg for lite om meg selv?

– Eller er jeg arrogant?

– Kommer jeg til å gjennomføre?

– Kommer jeg til å angre?

– Kommer jeg til å bli bitter?

– Kommer jeg til å….

Kjenner du deg igjen? 

Lina

Minner som aldri forsvinner, men fortsatt fortrengte minner. 

Jeg skal prøve å forklare noe som er vanskelig å forklare selv for meg selv. Og allerede der kjenner jeg, og sikker du som leser at dette kan bli et lite godt innlegg. Men, hold ut litt til med meg. Gi meg en sjangse, så skal jeg prøve å forklare dette på best mulig måte.

Helt siden jeg har vært liten har det skjedd ulike ting som har formet meg til en viss grad. Noen hendelser mer enn andre. Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på detaljer rundt barndommen min, dette av hensyn til familiemedlemmer som kanskje ikke ønsker/er enige i alle mine tanker og følelser rundt barndommen. Og det må jeg bare respektere, uansett hva jeg mener og føler ang akkurat det. 

Over til det jeg skal skrive om her, nå.

Fortrengte minner, eller minner som aldri forsvinner? 

I min verden er de en kombinasjon av hverandre på en meget sær, komplisert måte. Jeg tror ikke jeg klarer å forklare akkurat hvorfor hodet mitt fungerer sånn og at jeg kan leve på den måten jeg lever med disse minnene. Men jeg klarer det, og hjernen klarer det mest utrolige for å overleve. Det har blitt bevist igjennom medisinske historien, gang, på gang. 

Uansett, jeg har endel fortrengte minner, og når jeg sier fortrengte minner så tenker kanskje du at jeg ikke husker dem i det hele tatt? Eller at de har blitt borte fordi de er for vonde å tenke på, gjenoppleve? Eller, fordi hjernen vår er en rar klump, som kan gjøre de mest utrolige ting under stressede situasjoner?

Uansett, hva DU tenker. Så opplever jeg dette på denne måten. Mine minner er i forbinnelse med lukter, årstider, alder, mat, tradisjoner, merkedager som bursdager, drømmer/mareritt som har vært der siden jeg kan huske, små glimt med minner/bilder/film av ting som har skjedd fra barndom og oppover. 

Jeg kan ikke 100% kontrollere dette, og velge om minnene mine skal være borte eller tilstede. Ikke i det hele tatt. Det er som en filmrull du har glemt i et skap, som plutselig ruller ut av skapet ditt fordi NOE minnet deg på at du måtte åpne den skapdøra, om det var en lukt, en lyd, noe på en film, en historie, et kyss eller en sang. Spiller ingen rolle. Det påvirker deg i den grad at du MÅ åpne den skapdøra, slik at filmrullen faller ut. Når filmrullen faller ut og lander gulvet slik at jeg ser den, kommer på den og husker hva som egentlig er virkeligheten i den filmrullen – vel, da blir jeg alt fra kvalm, trist, lei meg, sint, frustrert, oppgitt, lei alt. Fordi om det er noe jeg ønsker alt i hele verden er at den fordømrade filmrullen bare skal holde seg i det skapet, bakerst, innerst. Slik at jeg ikke ser den, fordi så fort jeg ser den starter det så mange prosesser inne i kroppen min, som er langt ifra behagelige eller gode. 

Dette har tidligere og sikkert for mange andre mennesker blitt så slitsomt i perioder, så energikrevende, så deprimerende og utmattende. Så man må til slutt bestille en time hos fastlegen for å få “hjelp” til å takle alt dette som plutselig kommer å slår deg bokstavelig talt i tryne – helt uten at du kan kontrollere det eller velge det selv. Det bare skjer, det bare kommer, når det skjer, når det kommer. 

Det legen har alltid gitt til meg under slike perioder er ikke terapi, ikke henvisning til noen eller noe som kan hjelpe på situasjonen, men han tilbyr meg piller. Mange, ofte, gjerne så mange jeg trenger/ønsker. Dette resulterte i mitt tilfelle, som kanskje flere av dere allerede har lest/vet, at jeg ble meget avhengi av disse pillene og måtte søke proff hjelp for å komme meg vekk fra de igjen. Totalt var jeg nesten 4 mnd behanding for pilleutskriving fra min egen fastlege som omtrent tok livet av meg. Når jeg ble skrevet inn veide jeg knappe 44 kg. Et par uker til, og jeg tviler sterkt på om jeg hadde overlevd. 

Jeg lever fortsatt med disse minnene som gjemmer seg i hjernen, kommer frem når det passer dem, ikke meg. Plager meg, psyker meg ned, sliter meg ned og gjør meg svak igjen etter jeg har prøvd å bygge meg opp igjen.

En evig kamp. 

Det ble kanskje litt rotete dette her, lite mening?

Men poenget mitt er at når mennesker opplever grusomme hendelser de ikke takler å tenke er en del av sin egen virkelighet, kan hjernen hjelpe til med det på mange ulike måter. 

Lina.