Kjærlighet, eller var det det?

Følelsen når du vet det er over, man bare vet det. Føler det. Jeg føler det når blikkene våres møtes, som om gnisten i øyemed hans bare er forsvunnet. Som om alle sjarmerende trekk bare er visket vekk som skrift i sand, alle disse trekkene er erstattet med alle hans sider jeg fordrar. De farger omgivelsene, personen og sjelen totalt at den eneste utvei er flukt. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Flukt fra kjærligheten, eller var det noen gang det?

Jeg tenker at følelsen vi en gang delte er forsvunnet med tiden. At det vi fant på, skapte og levde sammen er bare et fjernt minne i hukommelsen til oss begge. Stemningen som ikke lenger finnes er erstattet med en klein eim i lufta som man knapt klarer å komme fra. 

Som om parfymen han bærer er erstattet med noe du helst ikke vil identifisert med. At lysten på hverandre er byttet ut med en følelse som sier at det aldri vil bli slik det en gang var igjen. 

Plutselig er man totalt fremmede for hverandre. 

Kranglene henger løst i lufta. Som om en hver gnist og irritasjons moment er den største grunn til å hakke på hverandre. Fortelle hverandre om de tingene man virkelig ikke kan fordra er hoved fokuset i hverdagen. Det har blitt de viktigste tingene å snakke sammen om. 

Alt det fine man engang delte er utenkelig. Nå finnes det bare forakt, sinne, svik og alt for stor usikkerhet.  

Hevn:

Når kjærlighet forvandles til hat. Da er hevnen varig, ikke minst farlig, og broer blir brent slik at man aldri kan komme tilbake til der man engang var.

Når den som en gang elsket deg, forvandler seg til et totalt monster. Som offentliggjør alt fra overgrep fra barndom – ungdom – ung-voksen livet. Alt legges ut offentlig på Instagram, åpen bruker. Han har over 700 følgere, og har allerede en meget lik trakassering/psykose oppheng i en som mange fra Hip-Hop miljøet kjenner til, SlimKamelen, NMG – legger ut alt av samtaler, redigerer bilder som er meget trakasserende. Dette har pågått i over et år nå, nå er jeg han neste offer.

Han har lagt ut bilder av familemedlemmer han påstår har voldtatt meg som liten, noe som ikke er sant. Sier samtidig at personen er pedofil, nazist, og skal drepes. Han er nemlig bostedsløs, bor hos sin Far på sofaen. Finner jenter som er i sårbare situasjoner, bor hos dem, gir mat, gir dop, gir alt man trenger – helt til man har blitt så isolert, avhengi, skylder penger, han blir aggressiv, skader seg selv for å få sympati, legger ut alt på Instagram. 

Personen er ekstremt manipulerende, får lett sympati, nye venner, og tar for kontroll over livet ditt uten at du merker det før det er forseint. 

Nå er livet mitt ødelagt. Så mange vet ting jeg ikke har fortalt mine egne foreldre engang, fordi det gjør så vondt å snakke om. Men alle vet, det er ute. Uten at jeg selv fikk sagt noe. Valg det selv. Jeg var allerede knust, ødelagt, pga et grovt overgrep som skjedde for 3 år siden. Anmeldte forholdet for et år siden, saken etterforskes fortsatt.

Den belastingen det er å vente på en evt henleggelse, eller rettsak unner jeg ingen. 

Samtidig er jeg en magnet for mennesker som er kun ute etter å utnytte, stjele, bruke meg, når jeg ikke er mer å tilby, av hva enn de var ute etter er jeg verdiløs. 

De forsvinner, ringer ikke, sender ikke snap, forsvinner – uten noen forklaring, eller god grunn. 

Men, denne karen. Dagen jeg velger å gå ut å danse litt med et par veninner på byen. Har vært isolert i flere måneder, da klikker han vinkel. Truer med vold på andre, at jeg får blod på mine hender. Jeg får selvfølgelig panikkanfalll, aner ikke hva jeg skal gjøre. Han sender snapper der han sier han har satt overdose på en kar, at han er død. Vi ringer politi, for å få hjelp til denne stakkars gutten som har fått en overdose. Seinere viser det seg at det bare var tull, han bare gjorde det for å få meg til å slutte å danse, ha det gøy, og komme løpene til han. 

Uansett, heldigvis har jeg smarte venner. Tenker løsninger, ikke problemer. Handler etter magefølelsen, tar ingen sjangser. 

Han fortsetter med å drapstrue meg, venner, ekser av venner, familien min, legger alt ut offentlig på instagram. 

Når jeg svarer tilbake, forklarer hvorfor jeg har det som jeg har det – klikker han totalt, truer med om jeg ikke sletter det, OG legger ut en offentlig unnskylding for innlegget og alt sammen – så skal han dra til min Pappa og drepe han med gutta sine. 

Denne uka har vært den værste i mitt liv, jeg har opplevd mye fælt, ting man ikke skal oppleve, eller se. 

Men denne psykiske terroen fra en jeg trodde elsket meg er det sykeste, vondeste, sjokkerende jeg har opplevd.

Sitter fortsatt i sjokk, må håndmates, får ikke sove, er livredd, for mitt liv, pappa sitt. 

Dette er en advarsel til alle der ute. Aldri del traumer med andre enn de du virkelig, virkelig stoler på. Har kjent i mange år, helst bruk en proff psykolog. 

Takk for meg. 

Lina

De gode dagene.

De gode dagene kommer. Der alt er lett, der pusten flyter som den skal, og latteren kommer som om det er det mest natuligste i verden. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men det er for langt mellom dem. Jeg ønsker meg fler av de gode dagene, og ikke så lange strekker med håpløshet. 

Jeg tror man kan takle de mest utrolige utfordringer, gang på gang. Men per gang så vil hver situasjon som setter et vist inntrykk endre måten du videre tenker. 

Som igjen former det du gjør og sier. 

Så når folk sier: “Men jeg ser deg jo smile” “Det er jo dager der du virker glad”

Ja, klart jeg har dager og stunder der alt er fint, og alt flyter som om det skulle vært helt normalt. 

Men, det ligger alltid noe å skurrer inni meg, sånn bakerst i hjerne margen. Noe som skraper, noe som skurrer som en ulyd, som forteller meg at ingenting varer evig og alt er bare små øyeblikk. Øyeblikk med lykke, øyeblikk med glede, øyeblikk med håp. 

Så er det opp til en hver hvor mye du selv velger å prissette disse øyeblikkene. Om du faktisk i det hele tatt har mulighet og kapasitet til å glede deg over de tingene, når man har det tungt. Noen ganger er det nesten for vondt å tenke og mimre til gode ting når savnet er stort eller det føles fjernt fra det som er virkelig nå. 

Jeg skal ikke gi opp.

Lina,

MED BIND FOR ØYNENE I ET UKJENT ROM.

Sekundet øynene åpner seg kjennes det ut som om pusten eller pulsen knapt eksisterer. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Lungene mine higer etter luft som om det er det siste åndedraget. Det er tungt, vondt, river, nesten som å puste i et sugerør følelse i kroppen, uansett hvor mye jeg prøver, får jeg ikke nok oksygen ned i lungene. Men jeg er fortsatt lydløs, som om jeg ikke våger å røre, føle eller bevege en eneste muskel i den lille kalde kroppen som er min. Frykten ligger i hva jeg skal føle, hvor vondt alt gjør. Hvor tungt er alt? Hvor meningsløst er denne dagen? 

For om alt i dag skal føles like meningsløs som i går?

Hvordan skal jeg finne meningen med å kjempe videre i dag?

Om hver eneste dag gjør like vondt som denne, hver dag er like meningsløst, like tung, like mørk som nå. 

Hvor skal jeg finne styrken til å åpne øynene, gå ut av senga og starte dagen når det er ingenting å starte?

Når det som møter meg etter å ha gått ut av senga er vondt, mørkt, tungt og meningsløst?

Kan jeg ikke bare få lov til å ligge her? Prøve å ikke eksistere så langt det er mulig. Ligge helt livløs, puste som om jeg er livløs. Fordi det er sånn alt føles inni meg, livløst. Tomt, ingen følelser, og om det er følelser er de bare vonde. 

Alle sier det blir bedre, hold ut. 

Men gjør det egentlig det? Hvordan kan dere egentlig vite det?

Om det skal bli bedre, må det skje forandringer. Det må skje noen grunnleggende endringer inni meg, noe jeg selv må finne, få til.

Problemet er det at jeg aner ikke. Jeg er blind, totalt med bånd forran øynene. Jeg føler meg frem i et ukjent rom jeg aldri har beveget meg i, i en virkelighet jeg aldri har vist eksisterte. Jeg viste at andre har opplevd og sagt at de føler seg slik jeg har det. Men jeg har på ingen måte kunne sette meg inn i hvor altoppslukende, livsgnist tyv det å sitte igjen etter et seksuelt overgrep faktisk er. 

Det er derfor jeg føler meg sånn her, så utrolig tom, ubetydelig, verdiløs, håpløs og har det så vondt. Jeg har mistet meg selv, noen har tatt fysisk tatt fra meg noe av meg selv jeg aldri vil få tilbake. 

Jeg har opplevd overgrep flere ganger, og sist gangen var en gang alt for mange.

Det sitter i meg som om det skjedde i går, jeg husker hvordan jeg var før som om det var i går, jeg kommer aldri til å glemme, kroppen min kommer aldri til å glemme. Jenta som hadde funnet seg selv igjen etter 2010, mistet seg selv igjen i 2016.

Nå er jeg lost, jeg er på veien til å finne meg selv igjen. Men hvem denne jenta er, aner jeg ikke. Om jeg noen gang finner ut av dette, aner jeg ikke.

Det eneste jeg vet er at jeg skal fortsette å kjempe, uansett hvor meningsløst, vondt og håpløst alt er. Uansett hvor mange dager, måneder eller år jeg skal våkne og føle meg tom, verdiløs og ubetydelig. Skal jeg  kjempe videre for å finne den jente som er glad i seg selv, som er stolt, og våkner med en iver til å gripe dagen uten frykt eller vondt for hva som måtte vente i løpet av dagen. 

Lina. 

PUSTEN SOM ALDRI KOMMER DYPT NOK.

Igjen har den kommet tilbake, den fordømrade tunge, svarte, håpløse og vonde virkeligheten som ikke vil slippe tak.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Magefølelsen er ubeskrivelig, som om det er fylt på et drivstoff som jobber på alle måter for å fortelle meg at noe er på gang, noe jeg ikke vet hva er, noe ukjent, noe skummelt og farlig. 

Før jeg sovnet var alt greit, livet ga meg noe, jeg følte meg nesten komplett da jeg lukket øynene og reiste til drømmeland. 

Men, så kommer øyeblikket da jeg våkner, og i samme sekund merker at virkeligheten er blitt totalt forandret. 

Som om noe har kommet iløpet av natten og satt sin bopel inni kroppen min, uten at jeg har fått med meg noe som helst.

Pusten er lett, jeg må ofte minne meg på å puste dypt, så dypt at jeg faktisk puster. Ellers så er det knapt luft inn og ut, magen beveger seg ikke, lungene kjennes urørlige, eneste som får tilgang til oksygen er helt øverst og i pusterøret. Ellers går luften alt for fort inn og ut. Noen ganger holder jeg pusten, eller puster ikke. Helt til jeg kjenner det selv, en kvelende, ubehagelig følelse først bakerst i ganen, så i halsen så i lungene helt til jeg må minne meg selv på å ta et magedrag. 

Men det blir aldri noen sikkelige magedrag, det er noe annet som fyller magen min. En følelse som gjør meg gal, en urolig, umulig å komme seg vekk fra. Det hjelper ikke å dusje, gå en tur, være sosial, være aleine, snakke om det. Den er der fortsatt, følelsen som forteller meg at noe er galt, noe skal skje, eller skjer. Jeg passer ikke på, jeg følger ikke med, jeg er ikke på vakt nok, det gjør meg fysisk kvalm. 

Maten vokser i munnen, jeg husker ikke hvordan jeg skal svelge den. Som om noe blokker for at i halsen, en svær klump, som gjør vondt. Fysisk vondt. Jeg kan føle den, selvom du ikke kan se den. 

Magen er sulten, men jeg klarer ikke å spise. 

Jeg prøver å dra meg ut av den onde spiralen som er igang, men den vil ikke slippe taket. 

Eneste som føles trygt nå, eller håndterbart er dyna mi, dypt begravd i senga. Lav musikk, lydløs mobil, ingen lys. Bare meg, og kampen om at kroppen min skal roe seg, la meg hvile, la meg puste, la meg spise. 

Jeg er sliten og lei nå. 

Lina 

LØSE RØDE TRÅDER

Når de røde trådene flyr som en virvelvind i livet ditt.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Som en tornado totalt uten kontroll – fanger aldri endende. 

De bare surrer rundt, ikke fanges noen, mange knyter seg til knuter man må kjempe med nebb og klør for å løse opp igjen. 

Om det noen gang er mulig etter stormen har lagt seg.

Alle kan se at noe er på gang, at det kjempes en slag kamp, men ingen vet hvilken grad eller styrke kampen føres i. 

Bare den som eier kroppen kan vite, sånn virkelig vite hvordan stormen føles, hvordan bølgene slår, eller river i sjelen.

Som om man har blitt en slave for noe man selv ikke vet hva er eller kan ha kontroll over. 

Om de røde løse trådene vil finne sammen igjen er ikke godt å si, men det kjempes. Og det kjempes hardt. 

Og stormen vil ta slutt. 

Lina.

SORG/TAP

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har mistet mange nære og fjerne oppigjennom tiden. Vi alle har vel det. Men når man er ung, i tidlig start av livet. Akkurat startet på ung-voksen livet, eller er godt i gang med 20 årene så er det veldig meningsløst når man bare forsvinner og ikke eksisterer lenger. Om det er ulykke, eget valg eller resultat av dårlige valg.

Hvordan man hånterer en slik sorg eller tap av et annet menneske som har betydd noe spesielt, satt spor i livet ditt som aldri vil forsvinne, minner som savnes å kunne oppleves igjen, alle tankene om hva man kunne gjort annerledes, om man kunne gjort noe annerledes, hva det siste man sa til hverandre, var det noe positivt eller negativt, husket jeg å si hvor utrolig glad jeg er i personen, har jeg noen gang sagt det, skulle jeg ha ringt opp igjen den gangen, eller bare ringt en ekstra gang, kunne jeg ha dratt på besøk oftere, kunne jeg ha invitert til ting oftere, har jeg egentlig vært en god nok venn, har jeg oversett noe som var helt åpenbart, ga jeg nok kjærlighet, ga jeg for mye kjærlighet, eller for lite, når lo vi sist sammen, sånn dypt at det gjør vondt i magen. Skal vi virkelig aldri sees igjen, aldri ringe, sende sms, snap eller klemme. Gråte sammen, le sammen, bli sinte på hverandre eller sinte på verden sammen. Skal vi virkelig, virkelig aldri smile sammen igjen, se lurt på hverandre og ikke trenge å si høyt hva man tenker på. Vi bare forsto hverandre. 

Jeg finner aldri deg igjen, eller noen av dere som har falt bort med årene. Dere har blitt mange, jeg har sluttet å telle. 

Derfor, føler jeg mer en noen gang, at det er så viktig å snakke om disse tingene, tabu-belakte temaer. Som psykisk sykdom, overgrep, spiseforstyrrelser, systemet, dårlige miljøer, dårlige venner, resultater av dårlige valg, resultater av å ta ansvar for dårlige valg, selvmord – lista er lang. 

Håper det ikke blir for dystert. Men at jeg klarer å spire håp, lys, og en tro på at en dag, skal sola skinne for meg igjen. Og den dagen skal jeg love dere alle sammen at den dagen skal hele verden få vite om. Den dagen skal jeg hyle av lykke, overalt. Dele, fortelle. Fordi jeg tror på at vi mennesker lærer best av å gjøre feil, reise seg og se tilbake på hva man har gjort. Utvikle seg. Men enda viktigere er det å dele. Ikke dele hva du har spist i dag, hvor mye, om du har trent eller hvor lenge, hva du har på deg eller hvor mye penger du har tjent iløpet av et år.

Jeg ønsker derfor å dele, så mye som overhode mulig. Av min historie, andre sine historier, slik det faktisk er bak lukkede dører. Jeg kommer aldri til å utlevere noen, eller skrive om ting slik at andre kan gjenkjenne personene jeg har hatt rundt meg, men jeg kommer ikke til å være redd for å fortelle min historie slik jeg opplever den. Ærlig, uten filter, uten å tenke på hva du måtte tenke om meg eller det jeg har opplevd. 

Jeg ønsker å dele for at andre ikke skal føle seg alene, at man skal kunne se at andre føler det samme. For min erfaring er etter å ha snakket med mange om ting jeg synes har vært vanskelig i mitt liv, ikke alltid, men noen ganger så hjelper det masse å dele. Snakke om det sammen med andre, som forstår, har opplevd lignende selv eller kjenner til noe lignende.

Sammen er man sterkere, men det er viktig at du deler med noen du stoler på.

Akkurat nå stoler jeg kun på meg selv, også legger jeg resten i hendene til verden, til dere, til deg som leser nå. 

Del innlegget om du kjenner noen som kanskje kan kjenne seg igjen, eller føler seg alene, deprimert og lost. Fortell personen at hun/han er ikke alene, det finnes fler – maniskemeg. 

Lina 

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}

HÅP

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den mørke skyggen som rover over meg er som en storm som aldri slipper lyset inn.  Som et evigvarende mørke som nekter å slippe tak eller la noe annet få plass.

Pupillene føles konstant utvidet, med en svart tomhet som skremmer bort selv den tøffeste. Jeg ser vill ut, samtidig lost. Som et levende menneske, uten personlighet, livsgnist eller ytre tegn på at dette vesenet lever og bryr seg om noe. Men noe lever inni og det er mørkt.

Jeg kan føle hvordan alle som bryr seg er desperate på hver sin måte. Noen vil helst være der hele tiden, holde et godt øye og ha kontroll over hele situasjonen.  Samtidig har de aller nærmeste i familie gitt opp, de orker ikke å høre om nedturene lenger, om kampen og traumene. De er mettet, slitene og lei. Lei av et system som sier de skal hjelpe, men når alt kommer til alt så finnes det egentlig ikke noe godt nok hjelp.

Som om jeg er for traumatisert, for diagnotisert, for syk, for frisk, for alt for mye til at systemet klarer å putte meg inn i et system, til en del av systemet som kan hjelpe og gi meg bedre livskvalitet eller livsgnist.

Igjen bryr folk seg. På alle slags måter. Prøver, gir opp. Prøver igjen, gir opp igjen. Realesjoner blir brutt. Noen for alltid. Fordi det er slitsomt, det er beintøft å være psykisk-syk, og det er enda værre å sitte på sidelinjen, være tilskuer til hvordan et sykt menneske, desperat prøver å få hjelp, på alle mulig måter, men ikke får det. Da mister man mange på veien på kampen for å bli frisk.

Folk har egene liv, de har egene utfordringer, stressmomentet, de aller fleste av oss føler iløpet av året at både tid og pikter kan spise en litt opp innvendig. Og da skal det mye til for at man har rom, tid og energi for å hjelpe andre rundt seg. Og det er fult forståelig at man kun har en vis evne/mulighet til å kunne hjelpe andre.

For når alt komme til alt, så er det jeg som må finne veien ut av mørket. Finne den riktige veien for å nå lyset. Nå det lyset som forhåpentligvis gjør meg så komplett som mulig igjen.

Jeg vet det vil ta tid, kanskje år. Mye terapi, mange tårer og enda fler kamper enn jeg allerede har tatt. Men uansett hvor svart, uansett hvor håpløst, lever det noe i meg som sier at en dag, ikke snart, men en dag – skal jeg klare å leve, med en livsgnist jeg selv er fornøyd med. 

Lina

TVIL ANGST

Alle mennesker tviler på seg selv en gang eller fler i livet. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Men, mennesker med angst og usikkerhet tviler nok mer, og oftere enn andre.

Angst og Tvil går vel ganske i samme kategori og i tankerekker som:

– Hvorfor er jeg er?

– Hvordan havnet livet mitt her?

– Er jeg egentlig lykkelig?

– Hva er egentlig lykke, og fortjener jeg å oppleve den følelsen så lenge man kan?

– Er jeg bra nok?

– Hvem er jeg?

– Er jeg bra nok for de rundt meg?

– Hvorfor føler jeg ikke det samme som andre føler? 

– Hvor skal livet mitt?

– Hvilken vei skal jeg gå?

– Hvilke valg skal jeg ta?

– Skal jeg satse eller sikre?

– Skal jeg våge eller ikke?

– Finner jeg en ekte kjærligheten?

– Blir han? 

– Blir jeg?

– Skal jeg?

– Kan jeg?

– Må jeg?

– Hvem er herren over å bestemme hva som er riktige livskvaliteter?

– Jeg?

– Andre?

– Hvem kan jeg stole på?

– Hvem skal jeg stole på?

– Hvem kan jeg virkelig snakke med når jeg trenger det?

– Hvem er ekte venner?

– Hva er ekte venner?

– Er jeg bra nok for familien min?

– Er de stolte over meg?

– Eller skammer de seg?

– Rekker jeg å oppnå drømmene mine før Mormor og Morfar blir borte?

– Eller kaster jeg bort dyrebar tid på å være syk?

– Realiseres drømmene mine?

– Eller drømmer jeg for stort?

– Tenker jeg for lite om meg selv?

– Eller er jeg arrogant?

– Kommer jeg til å gjennomføre?

– Kommer jeg til å angre?

– Kommer jeg til å bli bitter?

– Kommer jeg til å….

Kjenner du deg igjen? 

Lina

Minner som aldri forsvinner, men fortsatt fortrengte minner. 

Jeg skal prøve å forklare noe som er vanskelig å forklare selv for meg selv. Og allerede der kjenner jeg, og sikker du som leser at dette kan bli et lite godt innlegg. Men, hold ut litt til med meg. Gi meg en sjangse, så skal jeg prøve å forklare dette på best mulig måte.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Helt siden jeg har vært liten har det skjedd ulike ting som har formet meg til en viss grad. Noen hendelser mer enn andre. Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på detaljer rundt barndommen min, dette av hensyn til familiemedlemmer som kanskje ikke ønsker/er enige i alle mine tanker og følelser rundt barndommen. Og det må jeg bare respektere, uansett hva jeg mener og føler ang akkurat det. 

Over til det jeg skal skrive om her, nå.

Fortrengte minner, eller minner som aldri forsvinner? 

I min verden er de en kombinasjon av hverandre på en meget sær, komplisert måte. Jeg tror ikke jeg klarer å forklare akkurat hvorfor hodet mitt fungerer sånn og at jeg kan leve på den måten jeg lever med disse minnene. Men jeg klarer det, og hjernen klarer det mest utrolige for å overleve. Det har blitt bevist igjennom medisinske historien, gang, på gang. 

Uansett, jeg har endel fortrengte minner, og når jeg sier fortrengte minner så tenker kanskje du at jeg ikke husker dem i det hele tatt? Eller at de har blitt borte fordi de er for vonde å tenke på, gjenoppleve? Eller, fordi hjernen vår er en rar klump, som kan gjøre de mest utrolige ting under stressede situasjoner?

Uansett, hva DU tenker. Så opplever jeg dette på denne måten. Mine minner er i forbinnelse med lukter, årstider, alder, mat, tradisjoner, merkedager som bursdager, drømmer/mareritt som har vært der siden jeg kan huske, små glimt med minner/bilder/film av ting som har skjedd fra barndom og oppover. 

Jeg kan ikke 100% kontrollere dette, og velge om minnene mine skal være borte eller tilstede. Ikke i det hele tatt. Det er som en filmrull du har glemt i et skap, som plutselig ruller ut av skapet ditt fordi NOE minnet deg på at du måtte åpne den skapdøra, om det var en lukt, en lyd, noe på en film, en historie, et kyss eller en sang. Spiller ingen rolle. Det påvirker deg i den grad at du MÅ åpne den skapdøra, slik at filmrullen faller ut. Når filmrullen faller ut og lander gulvet slik at jeg ser den, kommer på den og husker hva som egentlig er virkeligheten i den filmrullen – vel, da blir jeg alt fra kvalm, trist, lei meg, sint, frustrert, oppgitt, lei alt. Fordi om det er noe jeg ønsker alt i hele verden er at den fordømrade filmrullen bare skal holde seg i det skapet, bakerst, innerst. Slik at jeg ikke ser den, fordi så fort jeg ser den starter det så mange prosesser inne i kroppen min, som er langt ifra behagelige eller gode. 

Dette har tidligere og sikkert for mange andre mennesker blitt så slitsomt i perioder, så energikrevende, så deprimerende og utmattende. Så man må til slutt bestille en time hos fastlegen for å få “hjelp” til å takle alt dette som plutselig kommer å slår deg bokstavelig talt i tryne – helt uten at du kan kontrollere det eller velge det selv. Det bare skjer, det bare kommer, når det skjer, når det kommer. 

Det legen har alltid gitt til meg under slike perioder er ikke terapi, ikke henvisning til noen eller noe som kan hjelpe på situasjonen, men han tilbyr meg piller. Mange, ofte, gjerne så mange jeg trenger/ønsker. Dette resulterte i mitt tilfelle, som kanskje flere av dere allerede har lest/vet, at jeg ble meget avhengi av disse pillene og måtte søke proff hjelp for å komme meg vekk fra de igjen. Totalt var jeg nesten 4 mnd behanding for pilleutskriving fra min egen fastlege som omtrent tok livet av meg. Når jeg ble skrevet inn veide jeg knappe 44 kg. Et par uker til, og jeg tviler sterkt på om jeg hadde overlevd. 

Jeg lever fortsatt med disse minnene som gjemmer seg i hjernen, kommer frem når det passer dem, ikke meg. Plager meg, psyker meg ned, sliter meg ned og gjør meg svak igjen etter jeg har prøvd å bygge meg opp igjen.

En evig kamp. 

Det ble kanskje litt rotete dette her, lite mening?

Men poenget mitt er at når mennesker opplever grusomme hendelser de ikke takler å tenke er en del av sin egen virkelighet, kan hjernen hjelpe til med det på mange ulike måter. 

Lina.

“Bare ikke tenk så mye…”

Etter mange år med en psyke som går opp og ned, kan sammenlignes litt som en berg og dalbane. Det var mye tyngre da jeg var yngre. Da mener jeg i ungdomstiden, ung-voksen tiden til nå. Men, når man bikker sånn 28 – 30 årene, skjer det faktisk en god del med en. Sånn var det for meg, og det har vært utrolig deilig. Det er mye “lettere” å leve med meg for andre, og for meg selv, nå enn det livet var når jeg var 16 år, 19 år, eller 23 år. 

Det som har gjort det lettere er at jeg er nå mye tryggere på HVEM jeg er, HVA jeg står for og ikke, hva JEG ønsker med LIVET mitt og ikke, hvor mine GRENSER går når det kommer til moral og verdier i samfunnet og generelt i livet. Jeg har brukt lang tid på å bli trygg i min egen kropp, akseptere at kroppen min er sånn den er, akseptere at hodet mitt er satt sammen som hjernen min er, akseptere at jeg er ikke som “alle andre”, jeg har ikke hatt en “normal” oppvekst, med en “vanlig” pappa. Jeg er ikke oppvokst på et sted der barn kan leke trygt i skogen bak blokka, fordi inni skogen bor det masse mennesker som ikke har noe annet sted og bo. Og de er stort sett snille, men av og til kunne de bli syke og da ble de sikkelig, sikkelig sinte. Og det husker jeg som liten at var noe av det skumleste jeg viste om. 

Når man er en liten jente, i en alt for stor verden, vokser opp litt for fort, flytter fra pappa som 10 år og føler at det er da er livet først starter. Er jeg heldig som har en mamma, som alltid har elsket meg, elsker meg, er der for meg, støtter meg, har trøstet meg, lært meg om livet, om moral, etikk, folkeskikk, hvordan man spiser en finere middag, ønsket om å ha et godt liv, skapet et godt liv selv, jobbe for det selv – “Fordi ingenting smaker bedre, enn belønningen man får fra noe man selv har jobbet bein hardt for.” Det har mamma alltid sagt til meg, hun har gitt meg masse omsorg, kjærlighet, visdom og trygghet. Alt en mamma kan og bør gi. Jeg er heldig, fordi det er ikke alle som har en sånn mamma som meg. Det vet jeg, og det prøver jeg virkelig å sette pris på hver eneste dag. 

Men over til overskriften, når noen sier til meg: ” Bare ikke tenk så mye, Lina”  eller, “Prøv å slapp av, ikke tenk så mye…”, eller “Har du prøvd å ikke tenke så mye?” eller, “Prøv å finn på noe annet, så tenker du ikke på det eller tenker så mye…”

Vel, hadde hjernen min funka sånn at jeg kunne bare slappe av i en sofa, roe ned muskler, spenninger, og tanke kjør automatisk – av meg selv. Vel, da tror jeg mange av mine “problemer” ikke hadde eksistert i dag. Og det er en frustrerende og energikrevende tanke å forholde seg til. For meg er det fysisk og psykisk umulig å bare ikke tenke, skru av tankene, tenke på noe annet, eller bare la tankene vandre. Ingenting vandrer inni hue her eller er i et system. Alt tenkes samtidig, og alt føles samtidig. Jeg føler veldig sterkt over alt, alt fra mennesker, relasjoner, dyr til planeten vår. Alt dette har jeg mange, mange store, dype lange tankerekker om, både positive og negative. Men, det er helt umulig for meg å stoppe det maskineriet som går på auto-pilot oppi her. 

Og nå har jeg bare nevnt sånne ting som vi alle tenker på, livet, planeten, mennesker man har rundt seg, relasjoner osv. 

Men, jeg føler, tenker og er helt annerledes enn de jeg har rundt meg i dag. Jeg tenker tungt, jeg tenker dypt, jeg tenker dystert, jeg tenker morbide tanker. Disse tankene har blitt en del av meg, livet mitt, tekstene mine, følelsene mine og meg. De farger omgivelsene mine, gir de nye farger de aldri har hatt før, og i dag kan dette være meget fargeløst, trist og kjedelig. 

Samtidig føler jeg meg tom innvendig. Levende død. Et skall som viser følelser på auto-pilot, slik som tankene mine går på auto-pilot.

På bilder, snap kan det godt se ut som om jeg har det kjempe bra, at jeg er super lykkelig og fornøyd med livet. Men ingen, ingen veit hvordan jeg egentlig føler meg inni meg. Husk, straks den sminken er på, er maska på, da er skuespillet i gang. 

Og eneste grunnen til jeg gjør det, er for å overleve selv. Overleve dagen, overleve å være menneske, slik det forventes at et menneske skal være på en varm sommerdag i Juli. Men det betyr ikke at jeg er så lykkelig, fornøyd og har det så godt inni meg. Eller at det er så rolig og arti oppi hodet som jeg smiler og later som. 

Vi mennesker er snodige vesner, og vi er ekstremt flinke til å tilpasse oss, lære oss å overleve uansett omgivelser. 

Bare husk det, neste gang du sier til noen som tenker for mye, eller sliter med tanke kjør… for noen er det umulig å ikke tenke for mye. 

Uansett, setter masse pris på alle kommentarer, meldinger på fb, pm og støtte. Misforstå meg riktig, jeg synes det er flott andre bryr seg og kommer med tips. 

Fortsett med det <3 

Lina