Minner som aldri forsvinner, men fortsatt fortrengte minner.
Jeg skal prøve å forklare noe som er vanskelig å forklare selv for meg selv. Og allerede der kjenner jeg, og sikker du som leser at dette kan bli et lite godt innlegg. Men, hold ut litt til med meg. Gi meg en sjangse, så skal jeg prøve å forklare dette på best mulig måte.
Helt siden jeg har vært liten har det skjedd ulike ting som har formet meg til en viss grad. Noen hendelser mer enn andre. Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på detaljer rundt barndommen min, dette av hensyn til familiemedlemmer som kanskje ikke ønsker/er enige i alle mine tanker og følelser rundt barndommen. Og det må jeg bare respektere, uansett hva jeg mener og føler ang akkurat det.
Over til det jeg skal skrive om her, nå.
Fortrengte minner, eller minner som aldri forsvinner?
I min verden er de en kombinasjon av hverandre på en meget sær, komplisert måte. Jeg tror ikke jeg klarer å forklare akkurat hvorfor hodet mitt fungerer sånn og at jeg kan leve på den måten jeg lever med disse minnene. Men jeg klarer det, og hjernen klarer det mest utrolige for å overleve. Det har blitt bevist igjennom medisinske historien, gang, på gang.
Uansett, jeg har endel fortrengte minner, og når jeg sier fortrengte minner så tenker kanskje du at jeg ikke husker dem i det hele tatt? Eller at de har blitt borte fordi de er for vonde å tenke på, gjenoppleve? Eller, fordi hjernen vår er en rar klump, som kan gjøre de mest utrolige ting under stressede situasjoner?
Uansett, hva DU tenker. Så opplever jeg dette på denne måten. Mine minner er i forbinnelse med lukter, årstider, alder, mat, tradisjoner, merkedager som bursdager, drømmer/mareritt som har vært der siden jeg kan huske, små glimt med minner/bilder/film av ting som har skjedd fra barndom og oppover.
Jeg kan ikke 100% kontrollere dette, og velge om minnene mine skal være borte eller tilstede. Ikke i det hele tatt. Det er som en filmrull du har glemt i et skap, som plutselig ruller ut av skapet ditt fordi NOE minnet deg på at du måtte åpne den skapdøra, om det var en lukt, en lyd, noe på en film, en historie, et kyss eller en sang. Spiller ingen rolle. Det påvirker deg i den grad at du MÅ åpne den skapdøra, slik at filmrullen faller ut. Når filmrullen faller ut og lander gulvet slik at jeg ser den, kommer på den og husker hva som egentlig er virkeligheten i den filmrullen – vel, da blir jeg alt fra kvalm, trist, lei meg, sint, frustrert, oppgitt, lei alt. Fordi om det er noe jeg ønsker alt i hele verden er at den fordømrade filmrullen bare skal holde seg i det skapet, bakerst, innerst. Slik at jeg ikke ser den, fordi så fort jeg ser den starter det så mange prosesser inne i kroppen min, som er langt ifra behagelige eller gode.
Dette har tidligere og sikkert for mange andre mennesker blitt så slitsomt i perioder, så energikrevende, så deprimerende og utmattende. Så man må til slutt bestille en time hos fastlegen for å få “hjelp” til å takle alt dette som plutselig kommer å slår deg bokstavelig talt i tryne – helt uten at du kan kontrollere det eller velge det selv. Det bare skjer, det bare kommer, når det skjer, når det kommer.
Det legen har alltid gitt til meg under slike perioder er ikke terapi, ikke henvisning til noen eller noe som kan hjelpe på situasjonen, men han tilbyr meg piller. Mange, ofte, gjerne så mange jeg trenger/ønsker. Dette resulterte i mitt tilfelle, som kanskje flere av dere allerede har lest/vet, at jeg ble meget avhengi av disse pillene og måtte søke proff hjelp for å komme meg vekk fra de igjen. Totalt var jeg nesten 4 mnd behanding for pilleutskriving fra min egen fastlege som omtrent tok livet av meg. Når jeg ble skrevet inn veide jeg knappe 44 kg. Et par uker til, og jeg tviler sterkt på om jeg hadde overlevd.
Jeg lever fortsatt med disse minnene som gjemmer seg i hjernen, kommer frem når det passer dem, ikke meg. Plager meg, psyker meg ned, sliter meg ned og gjør meg svak igjen etter jeg har prøvd å bygge meg opp igjen.
En evig kamp.
Det ble kanskje litt rotete dette her, lite mening?
Men poenget mitt er at når mennesker opplever grusomme hendelser de ikke takler å tenke er en del av sin egen virkelighet, kan hjernen hjelpe til med det på mange ulike måter.
Lina.
