p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}

Sommerfugl i regn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg prøver med alle krefter jeg eier i kroppen for å holde fokus på de riktige tingene, se fremover, våge å drømme, manifestere de og utføre de med en aksept for frykten som medfører.

Men nå er kreftene mine tynnslitt, de finnes knapt. Bare det å stå opp, gå ut av senga er ren tortur. Da veit jeg at det som venter meg er evig tanke kaos, uten kontroll over følelser, mulighet til å sortere de eller la de bare gå sin gang. De styrer meg.

Jeg er også totalt isolert med følelsene mine, i den grad at ingen av de jeg har rundt meg egentlig kan forstå hva jeg føler, tenker eller går igjennom. Som om de har litt problemer med å forstå hvorfor det skygger totalt livsgnist, men jeg samtidig kan ha små glimt med lykke. Ren lykke der jeg glemmer hva som egentlig er virkeligheten.

Men hva er egentlig virkelighet? Virkelighet er det som allerede har skjedd, det kan man plassere som et konkret sted som et minne. Man kan også si at virkeligheten er her og nå. Ikke i fortiden, ikke i fremtiden. Men her og nå. Og da blir virkeligheten en vanskelig tilstand å forholde seg til, fordi det gjør vondt at dette har blitt min virkelighet.

At alle mine drømmer, ønsker, tanker, følelser og handlinger skal utføres av hendelser som jeg selv ikke ønsket skulle bli påført meg eller skulle skje.

At hendelser der andre mennesker har tatt kontroll over livet mitt styrer i dag min hverdag i så stor grad at det ikke er mulig å leve slikt som før. At lysten på å leve er minimert, den er ikke den samme. At lykken i ulike elementer i livet ikke er lykke lenger, men en stor sorg, savn og svik.

Sorg over at alt er annerledes, og aldri vil bli det samme igjen.

Savn etter tapt tid, med mennesker som betyr alt for meg på denne jord.

Svik ovenfor et system som ikke fungerer, som ikke plukker opp deg når du er syk, når du skriker etter hjelp, på alle mulige måter man kan klare – i en tilstand man allerede er nedkjørt og sliten.

Uansett, slipper jeg ikke unna.

Verden går videre, selv om jeg ikke gjør det. Det blir natt, det blir mørkt. Men, det blir fortsatt dag igjen, om og om igjen. Og straks den dagen starter, starter et våkent mareritt som handler om meg selv og hvordan jeg skal håndtere denne virkeligheten som er her og nå.

Jeg lurer mye på hvem jeg til slutt skal bli. Hvem er denne jenta som er tykkhudet som en Flodhest på Savannen. Men skjør som en sommerfugel på en regntung sommerdag.

Kommer jeg til å klare å unngå regndråpene? Fordi de kommer, og de er tunge og de er mange. Det følelses ut som om det er stille før stormen. Og jeg har gått i en slags dvale. En dvale for å beskytte de skjøre vingene mine, jeg våger ikke å spre dem. Vise dem, fly med dem. Jeg holder de rolig, tett inntil kroppen. Vokter de, som om de er min største formue og min siste sjangse.

For alle vet at om støvet på sommerfuglens vinge blir borte eller vingen knekker så er det slutten for sommerfuglen.

Min største drøm er at en dag skal jeg våge, selv på en regntung dag å spre vingene, fly dit jeg ønsker uten frykt, angst eller konstant påminnelse om gamle arr jeg har i vingespennene mine.

Jeg skal fly, være fri.

Fri i min egen kropp.

Lina

Angsten som jager meg igjennom nattens gater.

(eldre tekst, skrevet for 2 år siden)

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Igjen går jeg igjennom gatene jeg har gått i så mange ganger. Med den samme tunge, angstfylte, meningsløse følelsen som fyller hele kroppen.

Hjertet kjennes så alt for godt, den dundrende, ukontrollerte, hamrende slagene man ser så tydelig igjennom den gjennomsiktige, melkehvite og papir tynne huden. Beina presser seg på plass sånn at du kan se hver en struktur i benet, det er lite flatterende for en ellers vakker kvinnekropp. Og tenker selv – dette er lite pent og alle kan se det. Se at jeg er syk.

Syk inni meg, syk uten tydelige symptomer. Ingen betennelse, ingen virusinfeksjon, ikke noe målbart for en lege.

Alt jeg kjenner til er en skyhøy puls og en kraftfull magefølelse som sier; nå dør du, bare gjør deg klar. NÅ kommer jeg å henter deg!

Hva skjer? Nei, ingen død banker på. Roer hjertet seg, nei. Roer magefølelsen seg? Nei. Kan noen se det? Nei. Kan jeg føle det? Ja, hvert åndedrag, hver skritt og hjerteslag føles så sterkt, jeg tror jeg skal dø.

Pulsen stiger med magefølelsen. De blå øynene har fått er glassaktig slør over seg. Jeg kan selv føle hvordan gnisten ikke er der lenger, som om pupillene er konstant utvidet med en tomhet som er så stor at ingenting, absolutt ingen eller ingenting kan fylle det. Ingenting.

Byen som har vært hjemme siden første åndedrag, virkelig plutselig så ukjent, kald, fjern og alt det som virket så hjemme er alt annet enn noe man kjenner til. Som om hvert gatehjørne virker som et helt nytt et, hver mørke bakgatene eller smug er som et mørk ukjent tilværelse som ikke ønsker å bli din venn

Lina

Hei.

Jeg har begynt å blogge for Psykmagasinet.no

Dette er en blogg plattform for de med psykiske utfordringer, rus, vold osv. Det er en side både for bloggere og pårørende. Med informasjon om hvor man kan få videre hjelp til de ulike problemene du eller dine måtte ha. 

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

De har også åpnet en egen konto på Snapchat, der vi som bloggere får snappe en dag i uka. Så om du er lei av alle som snapper med filter, har så bra liv, aldri klager på noe eller viser “virkeligheten” – er dette et sted for deg. Her legges det ut ærlige, tankefulle, triste, men også positive tanker fra mennesker som deg og meg – uten filter. 

Hver dag er vi alle innom Facebook, Instagram, Snapchat, YouTube eller leser om andre sine liv via media. Jeg tørr å påstå at 90% av det alle legger ut, ink meg selv har et eller annet filter – noe som skjuler slik virkeligheten egentlig er.

Og, jeg synes den utviklingen er utrolig skummel. For det første skaper jeg, du – vi, en virkelighet som er umulig å leve etter. Vi alle tror alle har det så veldig bra, perfekte hjem, med perfekte barn, med perfekt jobb, samboerskap, ekteskap eller vennskap. Uansett, vi “pynter” så mye på det virkelige bildet at vi selv blir syke av det. At depresjon, angst og psykiske lidelser har blitt så utbredt er jo ikke veldig rart når det er sånn man “tror” det skal være.

Dette er også en av grunnen til at jeg er så åpen, på godt og vondt. Jeg VET at min familie ikke synes noe særlig om at jeg er så åpen, men sånn har jeg alltid vært. Jeg er som en utlest bok, du kan bare spørre om en side i boka og jeg kan fortelle. Det å være åpen rundt mine egne problemer har hjulpet meg selv – ved å forstå meg selv bedre, og det har hjulpet mange jeg har møtt. Nettopp fordi jeg våger, våger å fortelle en jeg akkurat har møtt akkurat hvordan ting er nå, eller har vært. 

Kjærlighet har også ordet ærlighet i seg. Jeg tror ikke det er tilfeldig, jeg tror heller ikke det er tilfeldig at vi mennesker er skapt med evnen å utrykke oss såpass detaljert, følelsesmessig, filosofisk eller når det kommer til menneskers fantasi. Det er er en grunn til at vi har utviklet en evne å formidle følelser og hendelser over til hverandre, og jeg tror det er fordi vi skal bedre kunne lære, forstå og behandle hverandre deretter.

Klokka 23.00 forsvinner jeg på min egen snap: frokenvimse og logger meg inn hos: psykmagasinet

Legg gjerne til begge kontoene, eller psykmagasinet om du ønsker å følge noe som er helt anderledes enn de du har på lista di i dag 🙂

Ha en fin søndag videre alle sammen 🙂

Løper fra meg selv…

Hver morgen, våkner jeg av at jeg gråter – enten fordi jeg drømmer noe trist, vondt eller kjipt. Videre ligger jeg i fosterstilling og gråter – hulker ustoppelig. Kjennes ut som om verden er over, kroppen ikke orker med, hue er like slitent – om ikke mer fra du sovna dagen før. 

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Videre ligger jeg å fryser, er varm, kald, varm, kald, varm kald. Da snakker jeg ikke sånn; “huff, så kjølig det er her” – men, sånn; iskald inni beina dine i kroppen, men plutselig glovarm, nesten brennende følelse i dypt inn i beinmargen. Samtidig svetter man, enten av varmen, eller så kald svetter man. Enten eller, uten pause. Det blir bare værre og værre – jo, lenger jeg utsetter å spise morgen pillene mine så blir jeg fysisk, psykisk og tilslutt så dårlig at jeg får dårlig mage og kan kaste opp. 

Drar man dette enda lengre har jeg erfart alt fra; muskelkramper, redusert bevegelse i armer, bein, nakke. Musklene har fått slappet av så lenge på disse medisinene så når man plutselig kutter ut, ja da spennes hver eneste muskel for å fortelle deg at du må ha noe – piller. Som kroppen og du har blitt fysisk og pyskisk avheng av. 

Dette er bare en liten del av hvordan abstinenser, hvordan kroppen reagerer og dette er også veldig individuelt fra person til person – psyke til psyke. 

Uansett, jeg føler hver morgen er et helvete – hvor jeg prøver å finne en dose som fungerer for denne dagen. Man får fort toleranse for disse type medikamenter, så den dosen legen sier jeg skal ta i dag, funker ikke. Jeg merker ingenting. Fordi kroppen min er så vant til å få dette, bruke dette at det demper verken angst eller noe av de problemene jeg i utgangspunktet startet med de for. 

Problemet mitt nå er pillene og at jeg løper hele tiden fra meg selv for å ikke bli syk.

Ha en fin etter middag.

Lina 

Hun kunne smake bedre dager, nesten føle dem de er så nære. Han burde vært sterkere enn hun.

Han vil alltid prate om det, men hun bryr seg ikke lenger. Ord er bare ord, spesielt uten handling.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå har mørket tatt med seg den siste gnisten i øynene hennes, den gnisten ingen har sett på flere måneder. Alikevel er øynene nå svarte som natta. Tomme, likegyldige, følelsesløse flakkende blikk. Blikk kontrollert totalt av angst, konstant spenninger i kropp og verking i ledd.

Kampen mot angsten er konstant. 

Mange sier det er et lys i enden av tunellen, men ikke her. Her er det kun bare et spor, og det er enveis kjørt. Allsa toget kommer mot en i rasende fart uten at man aner når det kanskje treffer deg. Mulig man klarer å akkurat hoppe unna toget, men straks man løper på sporet igjen kommer det like fort et tog igjen man må rømme unna.

Vennene etterlyser den jenta de savner og er glad i. Men hun eksisterer ikke lenger, hun har heller blitt erstattet med noe annet. Som et gjennomsiktig skall alle kan se igjennom, se alle hennes følelser, tanker, gleder, sorg og skam. 

Jenta som var så vakker at hun ble syk av det.

Lever livet sitt kun for andre, for skatten, for bestevennen, for familien og alle de andre bekjente.

Prøve prosjekt: bli frisk – fuck angsten! 

Personlig dagbok på nett, en offentlig veiledning for meg, deg, familie, venner, bekjente, ukjente og så klart til alle dere som hater og slenger dritt.

Men hør a; les, tenk og prøv å forstå. Kanskje du forstår min verden litt bedre.

Hvem er jeg?

Ung (?) kvinne (?) allsa, ja er kvinne. Men er 27 år gammel og er aleine mamma til verdens fineste gutt på rundt 2 år. Men dette er ikke en standard “alenemamma skal bevise verden dette fikser jeg UTEN mann” blogg.

Jeg ønsker å skrive ned min historie, for vi alle har en historie som forteller hvem man er, hvorfor man er som man er og tenker som man gjør. Alt henger sammen, alt har en forklaring. Du må bare søke og finne den. Og endelig, endelig har jeg nesten fått klarhet av et kaos av et liv på gode 27 år.

For dere som ikke forstår noen ting, slapp av det kommer. Og det blir mye spennende lesestoff, jeg vil være totalt ærlig, uten skam og tanken på hva “mamma kommer til å tenke når hun leser dette”. For første gang i livet litt er alle kortene på bordet. Alle vet alt, alt fra barndommen, ungdomstiden og til de tøffe ung-voksen tiden. Nå er jeg jo blitt voksen, faen! 

Eller, det er godt. Fordi som 27 åring synes jeg det er seint å føle seg voksen. Eller moden, eller liker ingen av de ordene der noe godt. De smaker ikke godt på tunga. Det jeg vil frem til at det er godt å tenke at man bli 30 år snart, jeg elsker alderen, livet nå og hvor langt jeg har kommet i forhold til alt forferdelig som har skjedd og som har formet meg så ekstemt mye. 

Men mer om det seinere. Denne bloggen starter som et sted jeg kan skrive ned ting som har skjedd, spesielt i ungdomstiden og da jeg festet på på det værste.

Jeg var en sint, forvirra, usikker og angstfylt jente, men lata som det motsatte og har blitt en ekspert på akkurat dette. Holde maska, skuespiller, fasade – kall det hva du vil. Vi alle har vel sagt; “det går bra.” når noen spør om man har det bra. Også gjør det egentlig ikke det, ikke inni deg. Men vi alle sier at det går bra. Dette er jeg nemlig ekspert på. 

Her skal maska vekk, fasaden bort, skuespillern legges på hylla. 

Kanskje en dag står jeg frem med hvem jeg er, hvor i Norge jeg kommer fra osv. Men akkurat nå er jeg anonym, men hvem vet. En dag kan det hende jeg viser meg frem..
Kos deg, eller lykke til… Eller ja, velkommen?

Her er min historie.