Hun kunne smake bedre dager, nesten føle dem de er så nære. Han burde vært sterkere enn hun.

Han vil alltid prate om det, men hun bryr seg ikke lenger. Ord er bare ord, spesielt uten handling.

Nå har mørket tatt med seg den siste gnisten i øynene hennes, den gnisten ingen har sett på flere måneder. Alikevel er øynene nå svarte som natta. Tomme, likegyldige, følelsesløse flakkende blikk. Blikk kontrollert totalt av angst, konstant spenninger i kropp og verking i ledd.

Kampen mot angsten er konstant. 

Mange sier det er et lys i enden av tunellen, men ikke her. Her er det kun bare et spor, og det er enveis kjørt. Allsa toget kommer mot en i rasende fart uten at man aner når det kanskje treffer deg. Mulig man klarer å akkurat hoppe unna toget, men straks man løper på sporet igjen kommer det like fort et tog igjen man må rømme unna.

Vennene etterlyser den jenta de savner og er glad i. Men hun eksisterer ikke lenger, hun har heller blitt erstattet med noe annet. Som et gjennomsiktig skall alle kan se igjennom, se alle hennes følelser, tanker, gleder, sorg og skam. 

Jenta som var så vakker at hun ble syk av det.

Lever livet sitt kun for andre, for skatten, for bestevennen, for familien og alle de andre bekjente.