Løper fra meg selv…
Hver morgen, våkner jeg av at jeg gråter – enten fordi jeg drømmer noe trist, vondt eller kjipt. Videre ligger jeg i fosterstilling og gråter – hulker ustoppelig. Kjennes ut som om verden er over, kroppen ikke orker med, hue er like slitent – om ikke mer fra du sovna dagen før.
Videre ligger jeg å fryser, er varm, kald, varm, kald, varm kald. Da snakker jeg ikke sånn; “huff, så kjølig det er her” – men, sånn; iskald inni beina dine i kroppen, men plutselig glovarm, nesten brennende følelse i dypt inn i beinmargen. Samtidig svetter man, enten av varmen, eller så kald svetter man. Enten eller, uten pause. Det blir bare værre og værre – jo, lenger jeg utsetter å spise morgen pillene mine så blir jeg fysisk, psykisk og tilslutt så dårlig at jeg får dårlig mage og kan kaste opp.
Drar man dette enda lengre har jeg erfart alt fra; muskelkramper, redusert bevegelse i armer, bein, nakke. Musklene har fått slappet av så lenge på disse medisinene så når man plutselig kutter ut, ja da spennes hver eneste muskel for å fortelle deg at du må ha noe – piller. Som kroppen og du har blitt fysisk og pyskisk avheng av.
Dette er bare en liten del av hvordan abstinenser, hvordan kroppen reagerer og dette er også veldig individuelt fra person til person – psyke til psyke.
Uansett, jeg føler hver morgen er et helvete – hvor jeg prøver å finne en dose som fungerer for denne dagen. Man får fort toleranse for disse type medikamenter, så den dosen legen sier jeg skal ta i dag, funker ikke. Jeg merker ingenting. Fordi kroppen min er så vant til å få dette, bruke dette at det demper verken angst eller noe av de problemene jeg i utgangspunktet startet med de for.
Problemet mitt nå er pillene og at jeg løper hele tiden fra meg selv for å ikke bli syk.
Ha en fin etter middag.
Lina
