p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}

Sommerfugl i regn.

Jeg prøver med alle krefter jeg eier i kroppen for å holde fokus på de riktige tingene, se fremover, våge å drømme, manifestere de og utføre de med en aksept for frykten som medfører.

Men nå er kreftene mine tynnslitt, de finnes knapt. Bare det å stå opp, gå ut av senga er ren tortur. Da veit jeg at det som venter meg er evig tanke kaos, uten kontroll over følelser, mulighet til å sortere de eller la de bare gå sin gang. De styrer meg.

Jeg er også totalt isolert med følelsene mine, i den grad at ingen av de jeg har rundt meg egentlig kan forstå hva jeg føler, tenker eller går igjennom. Som om de har litt problemer med å forstå hvorfor det skygger totalt livsgnist, men jeg samtidig kan ha små glimt med lykke. Ren lykke der jeg glemmer hva som egentlig er virkeligheten.

Men hva er egentlig virkelighet? Virkelighet er det som allerede har skjedd, det kan man plassere som et konkret sted som et minne. Man kan også si at virkeligheten er her og nå. Ikke i fortiden, ikke i fremtiden. Men her og nå. Og da blir virkeligheten en vanskelig tilstand å forholde seg til, fordi det gjør vondt at dette har blitt min virkelighet.

At alle mine drømmer, ønsker, tanker, følelser og handlinger skal utføres av hendelser som jeg selv ikke ønsket skulle bli påført meg eller skulle skje.

At hendelser der andre mennesker har tatt kontroll over livet mitt styrer i dag min hverdag i så stor grad at det ikke er mulig å leve slikt som før. At lysten på å leve er minimert, den er ikke den samme. At lykken i ulike elementer i livet ikke er lykke lenger, men en stor sorg, savn og svik.

Sorg over at alt er annerledes, og aldri vil bli det samme igjen.

Savn etter tapt tid, med mennesker som betyr alt for meg på denne jord.

Svik ovenfor et system som ikke fungerer, som ikke plukker opp deg når du er syk, når du skriker etter hjelp, på alle mulige måter man kan klare – i en tilstand man allerede er nedkjørt og sliten.

Uansett, slipper jeg ikke unna.

Verden går videre, selv om jeg ikke gjør det. Det blir natt, det blir mørkt. Men, det blir fortsatt dag igjen, om og om igjen. Og straks den dagen starter, starter et våkent mareritt som handler om meg selv og hvordan jeg skal håndtere denne virkeligheten som er her og nå.

Jeg lurer mye på hvem jeg til slutt skal bli. Hvem er denne jenta som er tykkhudet som en Flodhest på Savannen. Men skjør som en sommerfugel på en regntung sommerdag.

Kommer jeg til å klare å unngå regndråpene? Fordi de kommer, og de er tunge og de er mange. Det følelses ut som om det er stille før stormen. Og jeg har gått i en slags dvale. En dvale for å beskytte de skjøre vingene mine, jeg våger ikke å spre dem. Vise dem, fly med dem. Jeg holder de rolig, tett inntil kroppen. Vokter de, som om de er min største formue og min siste sjangse.

For alle vet at om støvet på sommerfuglens vinge blir borte eller vingen knekker så er det slutten for sommerfuglen.

Min største drøm er at en dag skal jeg våge, selv på en regntung dag å spre vingene, fly dit jeg ønsker uten frykt, angst eller konstant påminnelse om gamle arr jeg har i vingespennene mine.

Jeg skal fly, være fri.

Fri i min egen kropp.

Lina