Angsten som jager meg igjennom nattens gater.
(eldre tekst, skrevet for 2 år siden)
Igjen går jeg igjennom gatene jeg har gått i så mange ganger. Med den samme tunge, angstfylte, meningsløse følelsen som fyller hele kroppen.
Hjertet kjennes så alt for godt, den dundrende, ukontrollerte, hamrende slagene man ser så tydelig igjennom den gjennomsiktige, melkehvite og papir tynne huden. Beina presser seg på plass sånn at du kan se hver en struktur i benet, det er lite flatterende for en ellers vakker kvinnekropp. Og tenker selv – dette er lite pent og alle kan se det. Se at jeg er syk.
Syk inni meg, syk uten tydelige symptomer. Ingen betennelse, ingen virusinfeksjon, ikke noe målbart for en lege.
Alt jeg kjenner til er en skyhøy puls og en kraftfull magefølelse som sier; nå dør du, bare gjør deg klar. NÅ kommer jeg å henter deg!
Hva skjer? Nei, ingen død banker på. Roer hjertet seg, nei. Roer magefølelsen seg? Nei. Kan noen se det? Nei. Kan jeg føle det? Ja, hvert åndedrag, hver skritt og hjerteslag føles så sterkt, jeg tror jeg skal dø.
Pulsen stiger med magefølelsen. De blå øynene har fått er glassaktig slør over seg. Jeg kan selv føle hvordan gnisten ikke er der lenger, som om pupillene er konstant utvidet med en tomhet som er så stor at ingenting, absolutt ingen eller ingenting kan fylle det. Ingenting.
Byen som har vært hjemme siden første åndedrag, virkelig plutselig så ukjent, kald, fjern og alt det som virket så hjemme er alt annet enn noe man kjenner til. Som om hvert gatehjørne virker som et helt nytt et, hver mørke bakgatene eller smug er som et mørk ukjent tilværelse som ikke ønsker å bli din venn
Lina
