Uspesifisert Spiseforstyrrelse – diagnose 1

En av mine største hemmeligheter: Jeg har en form for spiseforstyrrelse.

Den heter: Uspesifisert spiseforstyrrelse.

Del.1

Jeg vil prøve å forklare noe jeg egentlig ikke helt forstår selv helt, så ha litt tålmodighet med mine valg av ord og forklaring. Jeg skriver litt med blind for øynene.

Jeg er usikker på når jeg startet med dette, om det var tidlig i barndommen, på barneskolen, ungdomsskolen, videregående eller etter at jeg flyttet ut hjemmefra. 

Men det jeg vet helt sikkert er at jeg fikk diagnosen; “Uspesifisert spiseforstyrrelse” da jeg var rundt 19 år gammel og startet min lange historie innenfor Helse Norge sitt private og offentlige psykiatriske tilbud.

 

Dette er en annen, lang, frustrerende og smertefull historie for meg, men den kan jeg fortelle om seinere.

 

Nå spiseforstyrrelsen jeg sliter med, ikke vil ha, prøver å få hjelp for og den har tatt mer kontroll over meg og livet mitt enn noen gang. Det er super sært fordi jeg trodde med engang jeg forsto selv mønsteret, hvorfor det skjer, hva jeg får ut av det og hvor sliten kroppen min begynner å bli av det så skulle jeg selv få kontroll over denne sykdommen. 

 

Jeg har alltid hatt uro i kroppen, en følelse i magen som kan sammenlignes med følelsen å falle utenfor et stup eller som om et tog kommer mot deg i en rasende fart. Den følelsen man får om noe er feil, som om det er en advarsel eller et signal kroppen gir man bør lytte til. 

Nå snakker jeg ikke om den kjente “magefølelsen”, “følg magefølelsen”, men jeg snakker om angst, panikk angst eller noe sånt. 

 

Jeg foresto ikke selv at det var angst før de siste årene, jeg har alltid vært kjent for god selvtillit, tøff sosialt og ikke redd for å skille meg ut eller ta andre valg enn det de fleste gjorde. Men det ble min måte å overleve hverdag med så mye angst og spenninger i kroppen.  

 

Senere tid, sånn nåtid har jeg knekt koden med den “uspesifisert spiseforstyrrelsen min. Jeg er heller sulten enn å ha angst. Fordi sult følelsen er mye sterkere enn noen andre følelser vi har i kroppen. Sulten overdøver alt, den spiser deg sakte, men sikkert opp innvendig. Bokstavelig talt. Og man kan føle det, når man sulter seg over lenger periode, kan jeg kjenne at organer og kroppen generelt er sliten, sier ifra og ikke er særlig fornøyd med behandlingen jeg har gitt den siste tiden. Dette fører til at jeg blir enda mer syk, får enda mer angst, dårlig samvittighet, enda mindre lyst til å spise osv. 

 

Sult følelsen er så sterk at den tar over alle andre følelser, tanke kaos roer seg og kroppen går tilslutt i en slags “overlevelses modus”.

 

Denne modusen er unik, kroppen reagerer helt anderledes på ting enn vanlig. Det er som om man er i full beredskap, klar for alt, hele tiden. Kroppen jobber hele tiden for å fortelle deg at du må spise, signaler som hjertebank, svette, svimmelhet, besvimelse, plutselig sovne på sofaer eller på besøk. Fysisk uvell, kvalme, oppkast, diare, generelt dårlig form kan man si. 

 

Heldigvis er jeg inne i en god periode nå. Jeg venter på å få behandling og hjelp for akkurat dette. Men systemet er treigt, tungt og ting tar fryktelig langt tid. 

 

Uansett, jeg holder motet oppe fordi jeg veit det finnes hjelp der ute og jeg kommer aldri til å gi opp før alt er prøvd. Og da mener jeg, ALT. 

God natt. 

Lina. 

Blackout/ Blankt kapittel – Del 2

Blankt kapittel II

 

Luktene jeg kjente er knust pulver, sigaretter, den godt brukte sofaen har den samme svette lukten, alt for godt brukt, skittene følelsen. Hver gang jeg tar på den kjennes det ut som om et tykt lag med skitt som legger seg rundt hånda.

En murrende følelse ligger i lufta som om noe er usnakka, ingen av oss bør egentlig være her, ingen av oss er egentlig lykkelige og alle streber etter det samme. Spesielt en jente som meg.

Jeg vet ikke hvorfor jeg blir i denne desperate, negative situasjonen. Annet enn at jeg sitter med en følelse av at det ikke er noen andre steder å dra. Ensomheten er det som holder meg her. Uansett, er prisen som betales høyere enn det jeg sitter igjen med. En stor bit av meg forsvinner og blir tatt med av de andre sjelløse menneskene som er her.

Om de delene av meg som de tok de nettene vil falle på plass igjen, tviler jeg på. Det har blitt et stort tomrom som aldri fylles, uansett hva jeg prøver på. Ingen følelser så langt har klart å overgå tomheten som har tatt rom i kroppen min. Samtidig er jakten evig, jeg slutter aldri å lete etter noe eller noen som kan erstatte hendelsene med noe annet. Noe fint, vakkert, godt, men alt er bare midletidig. De vonde minnene er fortsatt sterkere.

Og det plager meg, hele tiden. Den følelsen å gå rundt, ikke føle seg komplett, at noen andre har tatt en del av deg uten at du har fått bestemme eller ha bestemmelse over hendelsen er en følelse jeg ikke unner noen. Og jeg lurer på om det noen gang kommer til å bli bra igjen.

For å komme til første innlegg:http://maniskemeg.blogg.no/1511267033_21112017.html

 

 

Lina

Trenger du underholding i skyggen fra sola, et lite pust i bakken? Her er et super tilbud til deg.

Reklame | Det Nye

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I disse varme sommerdager kan dagene bli lange, tunge og virke slitsomme. Selv midt i fellesferien kan det være vanskelig å få hvilepulsen man så gjerne søker. Når det hele blir for mye for meg, lager jeg meg gjerne noe kjølende å drikke, finner meg en rolig, sval plass å slappe av med favoritt magasinet mitt; Det Nye. 

Dette magasinet har følgt meg siden jeg satt på ungdoms rommet, og jeg har aldri klart å slutte å kjøpe nytt magasin når det komme ut. Jeg elsker foto, og de har ofte store flotte mote serier med bilder av kvalitet og en rød tråd igjennom serien som kan måle seg i samme klasse som i USA.

De har også et bredt utvalg av ny kosmetikk, anmeldelser og personlige historier med temaer du ikke finner i vanlige aviser. Rett og slett god underholding, godt innhold og behagelig lesestoff for en som trenger å stresse litt ned. 

Kanskje du skal bestille Det Nye hjem til deg, så du også kan kose deg litt ekstra. 

 

Jeg kan komme med et tilbudsabonnoment for Det Nye med 8 utgaver til 279 kr. I tillegg får de som kjøper abonnement en svarsgave, en beige Lycke Crossover veske som vises på bildet under her.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For å komme til tilbudet trykk her Koder: #detnyelycke  Siste frist for levering: 01.aug.2018 

 

 

God sommer videre, Lina.

 

 

 

 

Kjærlighet, eller var det noen gang det? – Del 2

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000; min-height: 14.0px}

Jeg tenker at følelsen vi en gang delte er forsvunnet med tiden. At det vi fant på, skapte og levde sammen er bare et fjernt minne i hukommelsen til oss begge. Stemningen som ikke lenger finnes er erstattet med en klein eim i lufta som man knapt klarer å komme fra.

 

Som om parfymen han bærer er erstattet med noe du helst ikke vil identifisert med. At lysten på hverandre er byttet ut med en følelse som sier at det aldri vil bli slik det en gang var igjen.

 

Plutselig er man totalt fremmede for hverandre.

 

Kranglene henger løst i lufta. Som om en hver gnist og irritasjons moment er den største grunn til å hakke på hverandre. Fortelle hverandre om de tingene man virkelig ikke kan fordra er hoved fokuset i hverdagen. Det har blitt de viktigste tingene å snakke sammen om.

Alt det fine man engang delte er utenkelig. Nå finnes det bare forakt, sinne, svik og alt for stor usikkerhet.

 

Søken etter kjærligheten, ble flukten fra den til den siste stund. 

 

Kanskje finner man kjærlighet igjen?

For å komme til første innlegg trykk her: maniskemeg.blogg.no/15119…ar_det_noen_gang_det.html

Lina

Sommerfugl i regnet

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}

Sommerfugl i regn.

 

Jeg prøver med alle krefter jeg eier i kroppen for å holde fokus på de riktige tingene, se fremover, våge å drømme, manifestere de og utføre de med en aksept for frykten som medfører.

Men nå er kreftene mine tynnslitt, de finnes knapt. Bare det å stå opp, gå ut av senga er ren tortur. Da veit jeg at det som venter meg er evig tanke kaos, uten kontroll over følelser, mulighet til å sortere de eller la de bare gå sin gang. De styrer meg.

 

Jeg er også totalt isolert med følelsene mine, i den grad at ingen av de jeg har rundt meg egentlig kan forstå hva jeg føler, tenker eller går igjennom. Som om de har litt problemer med å forstå hvorfor det skygger totalt livsgnist, men jeg samtidig kan ha små glimt med lykke. Ren lykke der jeg glemmer hva som egentlig er virkeligheten.

 

Men hva er egentlig virkelighet? Virkelighet er det som allerede har skjedd, det kan man plassere som et konkret sted som et minne. Man kan også si at virkeligheten er her og nå. Ikke i fortiden, ikke i fremtiden. Men her og nå. Og da blir virkeligheten en vanskelig tilstand å forholde seg til, fordi det gjør vondt at dette har blitt min virkelighet.

 

At alle mine drømmer, ønsker, tanker, følelser og handlinger skal utføres av hendelser som jeg selv ikke ønsket skulle bli påført meg eller skulle skje.

 

At hendelser der andre mennesker har tatt kontroll over livet mitt styrer i dag min hverdag i så stor grad at det ikke er mulig å leve slikt som før. At lysten på å leve er minimert, den er ikke den samme. At lykken i ulike elementer i livet ikke er lykke lenger, men en stor sorg, savn og svik.

Sorg over at alt er annerledes, og aldri vil bli det samme igjen.

Savn etter tapt tid, med mennesker som betyr alt for meg på denne jord.

Svik ovenfor et system som ikke fungerer, som ikke plukker opp deg når du er syk, når du skriker etter hjelp, på alle mulige måter man kan klare – i en tilstand man allerede er nedkjørt og sliten.

 

Uansett, slipper jeg ikke unna.

 

Verden går videre, selv om jeg ikke gjør det. Det blir natt, det blir mørkt. Men, det blir fortsatt dag igjen, om og om igjen. Og straks den dagen starter, starter et våkent mareritt som handler om meg selv og hvordan jeg skal håndtere denne virkeligheten som er her og nå.

 

Jeg lurer mye på hvem jeg til slutt skal bli. Hvem er denne jenta som er tykkhudet som en Flodhest på Savannen. Men skjør som en sommerfugel på en regntung sommerdag.

 

Kommer jeg til å klare å unngå regndråpene? Fordi de kommer, og de er tunge og de er mange. Det følelses ut som om det er stille før stormen. Og jeg har gått i en slags dvale. En dvale for å beskytte de skjøre vingene mine, jeg våger ikke å spre dem. Vise dem, fly med dem. Jeg holder de rolig, tett inntil kroppen. Vokter de, som om de er min største formue og min siste sjangse.

 

For alle vet at om støvet på sommerfuglens vinge blir borte eller vingen knekker så er det slutten for sommerfuglen.

 

Min største drøm er at en dag skal jeg våge, selv på en regntung dag å spre vingene, fly dit jeg ønsker uten frykt, angst eller konstant påminnelse om gamle arr jeg har i vingespennene mine.

 

Jeg skal fly, være fri.

Fri i min egen kropp.

 

 

Lina

 

 

Alt jeg føler er ingenting.

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #454545; min-height: 14.0px}

ALT JEG FØLER ER INGENTING

Alt jeg føler er ingenting.

Tomt, et skall uten innhold, en kvinnekropp uten organer. 

Ikke noen hjerteslag, verken de rolige, eller de ukontrollerbare dundrende som kommer når jeg minst venter det.

 

Det er ingenting. Men hva er egentlig følelsen ingenting? Det er jo en følelse det også, selvom det føles som ingenting.

 

Om jeg skal beskrive følelsen ingenting kort, men presist er den: tom, i konstant frittfall, mørkt, følelsesløs, apatisk, likegyldig, samtidig fylt med et bunnløst hull. Hullet finnes midt i hjertet, eller i sjelen. Kall det hva du vil.

 

Men jeg føler ingenting.

 

Lina