Et brev fra datter til mor.

 

Kjære mamma.

Jeg velger å skrive et brev til deg fordi jeg føler at du ikke forstår meg i det hele tatt.

Dette handler ikke om at jeg synes synd på meg selv eller ikke vil være mamma, dette handler om at det er nok. Jeg orker ikke mer.

Jeg har arvet mange ting fra deg og sider, og det er stortsett alle de fine sidene jeg setter veldig pris på og har stor nytte av i hverdagen. Men jeg har også arvet endel siden fra pappa, og i mine øyne er det noen av de dårlige sidene.

Han har noe jeg kaller “gi faen” genet, som handler om at når alt går imot en, da mener jeg alt og alle. Så gir man faen, man gir opp og gidder ikke å bry seg mer.

Det er en forférdelig egoistisk og dårlig egenskap, men jeg har den jeg også, dessverre og jeg har kjempet mot den mange ganger. Både i skolesammenheng, jobbsammenheng og ellers i hverdagslivet.

Det er noe jeg er veldig klar over og har vært klar over det siden ungdomstiden. Da jeg ble mobbet mye og var så sinna.

Ellers har jeg også en annen egenskap at jeg isolerer meg veldig når ting er tungt og vanskelig. Jeg vil helst ikke snakke om det, legge det over på de rundt meg og lage masse oppstyr bare fordi jeg føler meg dårlig. Så det er jeg som prøver å “beskytter” deg og venner for konflikter som med meg og barnefar, ting som har skremt meg, gjort meg veldig lei meg og da igjen gitt meg et dårlig spisemønster.

Det er så mye jeg føler du ikke helt forstår, kanskje fordi vi er ganske ulike på noen ting og at det er de tingene du mislikte mest med pappa.

Jeg er mer åpen for å ta imot hjelp for alle mine problemer, skal være 100% ærlig ovenfor behandlere og dere. Men værsåsnill ikke tro at jeg later som, at jeg ikke er utslitt og ikke har vondt i kroppen. Fordi det er jeg og kroppen verker av angst og spenninger i ryggen.

Men endelig får jeg hjelp, jeg skal bruke den. Dette skal gå bra. Lover deg.

Elsker deg, Mamma.