Fanget i egen kropp og sinn.
Det finnes mange synlige sykdommer som gjør at man blir fanget i sin egen kropp – du, dere – jeg har full respekt og medfølelse. Men, her skal jeg forklare hvordan det føles å være 100% frisk utenpå og fysisk frisk inni, allsa ingen synlige sykdommer. Alikevel opplever jeg sterke smerter innvendig, det kan være i et bestemt organ, hele magen eller ryggen/korsryggen.
Jeg går rundt med konstant sug/dårlig følelse i magen, en følelse som forteller deg at; “snart skjer det noe farlig”, “nå smeller det”, “pass på” – konstant, en urolig, ubehagelig påminnelse på at “noe”, jeg vet ikke hva, men noe er feil. Leger kaller det angst – noe jeg selv ikke forsto før ganske godt oppi 20 årene. I mitt minne kan jeg huske denne følelsen som veldig liten, en usikkerhet man selv ikke har kontroll over eller kan få kontroll over.
Om denne følelsen skapes av usikkerhet eller vanskelig tid i barndom, ungdomstid eller ung-voksentid – spiller egentlig ingen rolle fordi denne følelsen man går med i kroppen unner jeg ingen. Når jeg utviklet denne magefølelsen vet jeg ikke helt sikkert, men mistenker at den stammer fra barndommen en gang, som igjen har utviklet seg til sinne, uro, usikkerhet, sosial angst, panikkanfall, tapt skolegang, lite arbeidserfaring, “kastet” bort mange år med kamp mot et system som ikke fungerer eller snakker sammen (NAV – DPS – Fastlege).
Når man gang på gang ber om hjelp, til psyken, økonomi, utdannelse og jobb – men blir møtt med en kald skulder eller ingen tilbakemelding i det hele tatt. Ja, da er det vanskelig å holde på den motivasjonen man har klart å bygge opp selv, man får null mestringsfølelse, følelse av å ha no verdi som menneske, verken som egen person eller å kunne være/bidra til samfunnet.
Det finnes mange måter å kunne kontrollere disse negative tankegangene eller følelsene – men det er mye arbeid, man må vite hva slags teknikker man skal bruke og ikke. Og ikke minst være aktiv i hverdagen og bruke disse “verktøyene” for å mestre de tingene man synes er vanskelig. Dette tar tid, mye arbeid, man blir sliten – fordi du endrer en tankegang som har blitt til en automatisk tanke man egentlig ikke har kontroll over. Derfor må man ta kontrollen selv, og det er tøft.
Jeg står i speilet; ser meg selv inn i øyene før jeg sminker meg eller dusjer. Forteller meg selv: “Jeg er bra nok”, “Jeg gjør mitt beste”, “Dette blir en bra dag”, “Dette møtet kommer til å gå bra” osv… Dette gjenntar jeg minst 10 ganger høyt….og helst skal jeg gjøre dette hver eneste dag. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det funker, men det tar utrolig mye av deg – uansett, det er verdt det.
Og viktigst av alt; DU er verdt det <3
Ha en fin onsdag alle sammen.
Ta vare <3
Dette er noe av det verste som er ,sliter med noe av det samme selv.
Om du går inn å leser bloggen min vil du finne dagens innlegg naken og sårbar og bla ett innlegg som heter mot alle odds i begge disse innleggene kommer det frem ting som reflekterer til denne følelsen.
HA en flott kveld
sisselgu: Takk for tilbakemelding, ja er noe av det værste – spesielt fordi det er så usynlig for andre, men så sykt ekte for oss.
Skal sjekke bloggen din, takk <3 Ha en fin kveld du også 🙂
Det er så tungt å ha det sånn. Hver eneste dag. Og det å ikke bli hørt er enda værre. Spesielt når man VET at man trenger hjelp. <3
Cecilie kristiansen: Jeg vet. Er så utrolig tungt. Jeg prøver å beskrive det som en mega tung ryggsekk man aldri blir kvitt. Noen ganger er den så tung at man akkurat klarer å slepe den med seg. Andre ganger kan man bære den uten at andre mennesker merker tyngden inni deg, men den føles fortsatt alt for tung.
Som om sekken aldri forsvinner, man sover med den, dusjer med den, spiser med den – Ja, er styggen på ryggen som Onkl P så pent klarte å beskrive angst eller vonde tanker/opplevelser.
Men, det finnes håp – annet enn medisiner. Det finnes så mange ulike elementer man kan putte inn i hverdagen sin som er stress, angst og rutinebasert – som igjen gir deg kontroll, mestringfølelse og et eller to mindre “problemer” å håntere eller tenke på i hverdagen.
Tror det er viktig å fokusere på en ting om gangen, ikke legge press på en selv om at ALT skal fikses på en gang. Det er nesten ikke mulig. Og åpenhet, ærlighet, dele egene erfaringer tror jeg er det viktigste for psykisk helse, eller generelt i samfunnet i dag… Vi må begynne å prate sammen, om tingene som er vanskelig.
Angst, ensomhet, selvmord, rusproblematikk, medisinaiering osv.
Jeg sier ikke at alle kan leve et liv uten medisiner, kanskje må jeg gå på et fast etter all behandlig osv. Jeg er åpent for alt, men ikke før jeg har prøvd alt annet og virkelig prøvd å leve med mine utfordringer og minimere de så mye som mulig – for å få en så normal hverdag hvor man fungerer uten plutselige panikkanfall eller traumer man ikke har blitt ferdig med…