p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px ‘Helvetica Neue’; color: #000000; min-height: 14.0px}
Kampen er igang og jeg er livredd. Faktisk aldri vært reddere, føles ut som om hjertet pumper seg ut og opp av halsen, luften føles tung og vanskelig å få ned i lungene, de vil lissom ikke helt fylle seg opp.
Tankene i hodet er bare kaos, før den ene tanken tenkes ferdig, kommer en ny og det blir totalt kaos. Svette, nummene armer og hender. Fingrene kjennes som istapper, iskalde, prikkete og tunge ubrukelige lemmer.
Tuppen på tæra kjennes ut som om de balanserer på kanten av et stup og man skal miste taket hver sekund. Følelsen som å vippe mellom liv og død, som om kroppen min har sluttet å snakke med hodet eller hjernen.
Minner meg om en høne som akkurat har blitt kappet hue av, og løper rundt hodeløs frebrilsk, før det aller siste dråpen av blod den lille kroppen er pumpet ut og høna død faller om.
Bare at jeg faller aldri om, følelsen forsvinner aldri og jeg dør ikke. Følelsen ligger å ruver, bygger seg opp og kjennes ut som om den skal nå et klimaks når som helst.
Men det skjer aldri, du ligger bare å vipper i skjærsilden.
Midt mellom himmel og helvete.
Livet er helt jævlig.
