“Sulten som spiser angsten min opp.”
Sulten, men jeg spiser ikke.
Magen vrenger seg i alle mulige rettninger for å overbevise meg om at jeg bør spise snart.
Når jeg reiser meg blir jeg fort svimmel, må holde meg fast i noe stabilt og stå stille opptil 3-10 sekunder før jeg kan gå videre.
Noen ganger besvimer jeg, hjemme, på bussen, i gata. Men kommer meg heldigvis fort til meg selv igjen, slik at ingen, få eller noen oppdager det og jeg lett kommer meg unna og videre.
Sulten er min egen medisin mot angsten, eller sorgen, eller tomheten, eller hva enn følelse som utløser at jeg ikke føler kontroll over livet mitt lenger.
Det finnes ingen følelse i menneskes kropp enn sult som tar over alle andre følelser, den overstyrer alt fra: kjærlighetssorg, dødsfall, uvennskap, mobbing, angst, depresjon osv. Jeg velger derfor heller å være sulten, enn å gå rundt med alle disse kaos følelsene stengt inni kroppen.
Vet det kanskje høres helt merkelig og sykt ut. Men sånn er det bare…
Jeg vil bli frisk.
Snart, er det min tur..