Dansen med djevelen. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den kvalme eimen sitter i meg som en følelse man ikke kan riste av seg. Lukten av sjø, fyll og umoralsk fest sender de dårlige minnene tilbake som en filmrull over øyene mine. Som  det er umulig å rømme vekk fra, ikke kan man riste de av seg, ikke kan man avlede de på noen måte og det hele ender med en ukontrollerbar, kvalmende følelse som setter seg i kroppen uten at man selv ønsker det.

Ønsket om at hendelsen ikke skal eksistere finnes høyere enn noe annet. Det skygger totalt livsgnisten, latteren som satt så løst før finnes ikke lenger, ikke den dype, spontane og ekte latteren. Nå er lyden erstattet med en tone som virker som om jeg tvinger den frem når jeg må.  Gnisten i øyene er erstattet med en tomhet som er så dyp at jeg ikke vet om gnisten kan bli synlig igjen. 

Alt jeg klarer å fokusere på er følelsen av at noe er tatt i fra meg, en del av meg, noe så vesentlig at ingenting vil bli som det engang var. 

Lukten av parfymen hans sitter fortsatt i nesa, hver gang jeg tenker på det så klarer jeg ikke å få den bort. Flere ganger har jeg prøvd å lukte på en annen parfyme, min egen eller en  sin. Men den blir bare dominert av lukten han hadde på seg den kvelden. 

Jeg kan kjenne måten han tok på meg på kroppen, blåmerkene som han skapte ligger fortsatt i hudoverflaten selv om de for lengst er borte. Ved berøring kjenner jeg en sårhets følelse jeg så gjerne vil bli kvitt, det bare minner meg om det håpløse, lange vonde minnet jeg ikke klarer å bli kvitt. 

De små øyeblikkene jeg får fred varer ikke lenge, og jeg føler jeg narrer meg selv med latter, lykke følelse og at alt bare er et desperat forsøk på å føle meg litt normal igjen.

Hukommelsen av hvordan det egentlig var før er så fjernt, alt er bare overskygget av hva som har skjedd, hvordan det forandret meg og hvordan jeg konstant sitter med en enorm følelse med kvalme jeg ikke klarer å bli kvitt. Den vil bare ikke slippe meg, den har satt sin bopel i meg og nekter å forlate kroppen min. 

Ofte har jeg tenkt på andre som har opplevd slike ting og lurt på hvorfor det er så vanskelig å gå videre. Men en tøff barndom som har preget meg til stor grad, har jeg allikevel klart meg forholdsvis bra. Etter mine øyne er barndommen ingenting sammenlignet med en time med overgrep.

Og det sier mye når man har opplevd alt fra vold overgrep, nesten dødsfall, sett store menger med blod fordi din egen omgangskretser som ikke klarer å kontrollere sine indre demoner som barn. 

Alikevel er det denne hendelsen av maktesløshet, null kontroll over egen kropp og følelsen av at en annen kan ta totalt kontroll uansett hvor sterke følelser jeg har inni kroppen sterkere enn 10 lange år med vold, trusler, ustabile mennesker, alkohol, rus og generelt vanskelige situasjoner. 

Sykt! Er det ikke sykt at et menneske, på en time kan forandre livet ditt, måten man ser på seg selv og måten man håndterer hverdagen totalt. Til det ugjenkjennelige, en helt umenneskelig situasjon å leve livet på. Det går rett og slett ikke. Ingen forstår rundt deg, de kan si de forstår. Men jeg vet at de ikke gjør det. De var ikke der. De fikk aldri se, oppleve eller føle de tingene jeg følte da jeg lå der. Kjempet for livet, det var slik det føltes ut. 

Ofte ønsker jeg at det var slik det var i 2010, hvor jeg bare husker bruddstykker. Her husker jeg alt, har lukter som drar meg tilbake, stemninger som får meg til å snappe ut av det jeg driver med, sosialt eller for meg selv. Utrolig slitsomt, og umulig måte å leve på. 

Skeptiske til nye mennesker er høyere enn den noen gang har vært. Jeg klarer ikke å stole på at noen vil behandle meg med den respekten og verdigheten jeg egentlig fortjener. Samtidig har jeg blitt kortere, frekkere, mindre følsom og omtenksom. Som om en stor kynisk del av meg har fått grobunn og tatt over alle mine vitale egenskaper. 

Som et byttedyr som konstant er på rømmen fra et rovdyr. Redd for å bli tatt, redd for å bli lurt, redd for å havne i den samme fella uten å skjønne det før det er for seint. Jeg veit nå hvor mye svakere jeg er og hvor enkelt det er å gjøre meg så svak som rovdyret ønsker. Et feil valg, og man er verdens enkleste bytte. Maktesløshets er den værste følelsen jeg kjenner nå. 

Hvordan skal jeg finne tilbake til tryggheten, til kjærligheten når den har blitt erstattet med dette? Det virker håpløst, nærmest umulig. Jeg ønsker at tanken om å dele livet med noen skal være tilstedeværende, nå er det bare fjernt. 

Uansett hva jeg prøver å erstatte følelsen med blir den bare en stor del av alt annet jeg eier i meg. Som om den ikke er forbunnet med min egen eksistens lenger. Jeg har blitt overgrepet, overgrepet har blitt meg. Når man synes det er vanskelig å puste sammen med andre, le, og gjøre alle de tingene man før kunne gjøre uten å tenke, da er det skjedd noe grunnleggende med en selv. 

Alt jeg vil er å kunne fungere som før, hvordan finne tilbake til det igjen? Er det ikke mulig? Har han virkelig klart å ta alle de viktigste delene i livet mitt fra meg? Og hvor mange fler er vi? Skjer det fortsatt? Ligger det nå en jente i senga hans, dopa ned, uten mulighet til å gjøre noe som helst form for motstand?

Anmeldelsen ble levert i Desember. Politet tok det veldig alvorlig og det var en god bekreftelse på at å anmelde var riktig. At det som faktisk har skjedd ikke var greit, at alle følelsene om at noe som ikke var rettferdig har skjedd og at det er med god grunn at jeg føler det på den måten som jeg gjør. 

At det virkelig ikke er min skyld at jeg ikke klarer å finne tilbake til den jenta jeg engang var, og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å komme dit. Jeg må finne en ny versjon av meg selv, en jeg ikke kjenner og vet hvem er enda. Om jeg noen gang kommer dit vet jeg ikke, alt jeg vet er at det ligger et vesentlig lang vei foran meg for å finne den jenta jeg egentlig ønsker å være.

                                                       – Lina Vims