FALSKE VENNER MAN IKKE HAR BEHOV FOR LENGER.
Falske folk man ikke har behov for lenger.
De lurer der du minst venter det.
Som små slanger i alt for høyt gress du tasser barbeint i med full tillit, plutselig stikker det til.
Når de stikker aner du aldri hvor, hvor dypt eller hvor lenge det skal stikke.
De stikker uten hensyn, uten tanke bak hva som vil følge med bølgen stikket ga.
De nyter mens du vrir deg, prøver å komme deg unna, men aldri rekker det. De er alltid to skritt forran, som om de har allerede kaluklert dine bevegelser.
Falske mennesker, som søker etter andre å leve av.
Falske mennesker, som gir deg et smil, en klem, varme ord, men straks du er ute av syn er du ikke ute av sinn, men ute av forstand til å bli omtalt som det medmenneske de later som om når man er i hverandres nærvær .
Ord uten handling, som om ord ikke betyr noe lenger. Som om maken med ord er blitt borte med sosiale medier og slange paradiset det faktisk sosiale medier har blitt.
Handling som ikke speiler ord, blir plutselig handlinger som viser hva som egentlig bor i en, hva man egentlig tenker, mener og føler. Som om det man allerede har eller hadde sammen bare er spinnet opp på en illusjon. Et luftslott som kun eksiterte i begges fantasi, og kanskje var det flukten fra ensomhet for begge.
Hvor hele finalen ender i et mareritt man ikke kan rømme fra fordi det har blitt en faktisk virkelighet.
Men hvor virkelig er det når det er basert på andre sine meninger, følelser som ender i en konflikt du i utgangspunktet ikke søkte.
Falske venner som man ikke har behov for lenger.
De som krever, tømmer og rømmer.
De som aldri står for ordene de selv spytter, men spytter styggest.
De som stikker deg i ryggen når du allerede ligger nede, poker deg med sin usynlige pinne dypt ned i sjelen din.
Med hensikt og vilje for å skade, gjøre vondt, og fryder seg i glansen av djevelens dans.
Som igjen er undergrunnen til en annen, et livshåp slukkes med ord, svik og handlinger.
Relasjoner blir brutt, bestevenner blir til folk man aller helst ikke vil bli sett med, identifisert med, eller at man har noe med å gjøre lenger.
Hjertet mitt er ikke mitt lenger, men allemannseie. Det føles tråkka på, spytta i, revet i filler – såpass at jeg selv ikke helt vet hvem eller hva som skal romme det sønderslitte hjertet jeg sitter igjen med.
Lina
