Hei alle fine følgere, venner, familie og ukjente. Og et stor god klem til alle dere hatere.

 

Jeg har bare hatt en  pause, tilbake på fulltid snart. Har skrevet masse i det siste, og vil publisere dette fortløpende.

Continue reading “”

Fri, Men Fortsatt I  Lenker.

Fri, Men Fortsatt I Lenker.

 

Følelsen er tyngre enn noen gang, går det denne gangen? Følelsen sier at enten er det vinn eller forsvinn. Det er nå eller aldri. Jeg svever mellom liv eller døden.

 

Valget er opp til meg, stiene er allerede lagt. Det er opp til meg å velge og aldri før har stiene vært tydeligere. Jeg kan føle, se, kjenne på hver eneste sving, opp og nedoverbakke. 

 

Den ene stien er så mye mer kjent enn den andre. Og det er den stien jeg ikke bør gå, men som jeg forviller meg inn på hele tiden. Enten jeg går over til den selv eller noen lokker meg over. Jeg er ganske lett å påvirke, sårbar personlighet står det i papirene. Stemmer helt sikkert. 

 

Det går mot vinter, aldri før har det virket mørkere. Målene mine er til å føle på, jeg er så nærme å være ferdig.

Uansett, har jeg aldri vært nærmere å tape alt. Ikke bare meg selv, men alt. 

– Lina Vims

Han Vekket Meg – Noe Nytt Vol.2

Han Vekket Meg – Noe Nytt Vol.2

 

 

Han vekket meg. Uten at jeg helt fikk det med meg først.

 

Du kjenner følelsen, når det kribler i hele kroppen. Som om alle sansene dine er vekket på ny, uten at du helt forstår det selv. Smilet ligger lett på lur, bare en liten tanke gjør at du trekker på smilebåndene. Hvor kommer disse følelsene fra?

 

Han har vekket meg. Uten at jeg helt fikk det med meg først. Jeg husker når vi først møtte blikket og hvor lett det føltes, men lite viste jeg da hva vi hadde i vente. 

 

Det startet med en veldig enkel samtale, som igjen resulterer i en veldig godt første inntrykk. Selv om vi begge er på et vanskelig sted i livet, har vi en ekstrem tiltrekning til hverandre. Den er umulig å ikke føle når vi er i nærheten av hverandre. 

 

Når man blir skilt fra hverandre og må ha tid langt fra hverandre får man nytt perspektiv på ting. Og det til det positive. Lengsel, fantasier og lure smil ligger lett til sinns. Jeg gleder meg og ser frem til at vi skal sees igjen. Gleder meg til at vi skal være sammen uten de samme omgivelsene vi hadde der vi møttes. Som et nytt eventyr som bare ventes på å leves ut, uten at man helt vet hva som er i vente. 

 

Endelig lever troen på at kjærligheten kan leve igjen, igjennom meg, igjennom han, som to unge erfarne som ikke aner hva de har i vente. Som følger vinden, stiene uten å tenke hva som venter rundt neste sving. Bare lar livet gå sin vante gang, med null frykt, ingen tanker om at det vil bli noe annet enn det som akkurat skjer her og nå.

 

Kjærlighet uten frykt er noe av det vakreste som finnes. 

 

– Lina Vims

Voldtatt – Dopet ned – Dansen Med Djevelen.

Dansen med djevelen. 

 

Den kvalme eimen sitter i meg som en følelse man ikke kan riste av seg. Lukten av sjø, fyll og umoralsk fest sender de dårlige minnene tilbake som en filmrull over øyene mine. Som  det er umulig å rømme vekk fra, ikke kan man riste de av seg, ikke kan man avlede de på noen måte og det hele ender med en ukontrollerbar, kvalmende følelse som setter seg i kroppen uten at man selv ønsker det.

 

Ønsket om at hendelsen ikke skal eksistere finnes høyere enn noe annet. Det skygger totalt livsgnisten, latteren som satt så løst før finnes ikke lenger, ikke den dype, spontane og ekte latteren. Nå er lyden erstattet med en tone som virker som om jeg tvinger den frem når jeg må.  Gnisten i øyene er erstattet med en tomhet som er så dyp at jeg ikke vet om gnisten kan bli synlig igjen. 

 

Alt jeg klarer å fokusere på er følelsen av at noe er tatt i fra meg, en del av meg, noe så vesentlig at ingenting vil bli som det engang var. 

 

Lukten av parfymen hans sitter fortsatt i nesa, hver gang jeg tenker på det så klarer jeg ikke å få den bort. Flere ganger har jeg prøvd å lukte på en annen parfyme, min egen eller en  sin. Men den blir bare dominert av lukten han hadde på seg den kvelden. 

 

Jeg kan kjenne måten han tok på meg på kroppen, blåmerkene som han skapte ligger fortsatt i hudoverflaten selv om de for lengst er borte. Ved berøring kjenner jeg en sårhets følelse jeg så gjerne vil bli kvitt, det bare minner meg om det håpløse, lange vonde minnet jeg ikke klarer å bli kvitt. 

 

De små øyeblikkene jeg får fred varer ikke lenge, og jeg føler jeg narrer meg selv med latter, lykke følelse og at alt bare er et desperat forsøk på å føle meg litt normal igjen.

 

Hukommelsen av hvordan det egentlig var før er så fjernt, alt er bare overskygget av hva som har skjedd, hvordan det forandret meg og hvordan jeg konstant sitter med en enorm følelse med kvalme jeg ikke klarer å bli kvitt. Den vil bare ikke slippe meg, den har satt sin bopel i meg og nekter å forlate kroppen min. 

 

Ofte har jeg tenkt på andre som har opplevd slike ting og lurt på hvorfor det er så vanskelig å gå videre. Men en tøff barndom som har preget meg til stor grad, har jeg allikevel klart meg forholdsvis bra. Etter mine øyne er barndommen ingenting sammenlignet med en time med overgrep.

 

Og det sier mye når man har opplevd alt fra vold overgrep, nesten dødsfall, sett store menger med blod fordi din egen omgangskretser som ikke klarer å kontrollere sine indre demoner som barn. 

 

Alikevel er det denne hendelsen av maktesløshet, null kontroll over egen kropp og følelsen av at en annen kan ta totalt kontroll uansett hvor sterke følelser jeg har inni kroppen sterkere enn 10 lange år med vold, trusler, ustabile mennesker, alkohol, rus og generelt vanskelige situasjoner. 

 

Sykt! Er det ikke sykt at et menneske, på en time kan forandre livet ditt, måten man ser på seg selv og måten man håndterer hverdagen totalt. Til det ugjenkjennelige, en helt umenneskelig situasjon å leve livet på. Det går rett og slett ikke. Ingen forstår rundt deg, de kan si de forstår. Men jeg vet at de ikke gjør det. De var ikke der. De fikk aldri se, oppleve eller føle de tingene jeg følte da jeg lå der. Kjempet for livet, det var slik det føltes ut. 

 

Ofte ønsker jeg at det var slik det var i 2010, hvor jeg bare husker bruddstykker. Her husker jeg alt, har lukter som drar meg tilbake, stemninger som får meg til å snappe ut av det jeg driver med, sosialt eller for meg selv. Utrolig slitsomt, og umulig måte å leve på. 

 

Skeptiske til nye mennesker er høyere enn den noen gang har vært. Jeg klarer ikke å stole på at noen vil behandle meg med den respekten og verdigheten jeg egentlig fortjener. Samtidig har jeg blitt kortere, frekkere, mindre følsom og omtenksom. Som om en stor kynisk del av meg har fått grobunn og tatt over alle mine vitale egenskaper. 

 

Som et byttedyr som konstant er på rømmen fra et rovdyr. Redd for å bli tatt, redd for å bli lurt, redd for å havne i den samme fella uten å skjønne det før det er for seint. Jeg veit nå hvor mye svakere jeg er og hvor enkelt det er å gjøre meg så svak som rovdyret ønsker. Et feil valg, og man er verdens enkleste bytte. Maktesløshets er den værste følelsen jeg kjenner nå. 

 

Hvordan skal jeg finne tilbake til tryggheten, til kjærligheten når den har blitt erstattet med dette? Det virker håpløst, nærmest umulig. Jeg ønsker at tanken om å dele livet med noen skal være tilstedeværende, nå er det bare fjernt. 

 

Uansett hva jeg prøver å erstatte følelsen med blir den bare en stor del av alt annet jeg eier i meg. Som om den ikke er forbunnet med min egen eksistens lenger. Jeg har blitt overgrepet, overgrepet har blitt meg. Når man synes det er vanskelig å puste sammen med andre, le, og gjøre alle de tingene man før kunne gjøre uten å tenke, da er det skjedd noe grunnleggende med en selv. 

 

Alt jeg vil er å kunne fungere som før, hvordan finne tilbake til det igjen? Er det ikke mulig? Har han virkelig klart å ta alle de viktigste delene i livet mitt fra meg? Og hvor mange fler er vi? Skjer det fortsatt? Ligger det nå en jente i senga hans, dopa ned, uten mulighet til å gjøre noe som helst form for motstand?

 

 

Anmeldelsen ble levert i Desember. Politet tok det veldig alvorlig og det var en god bekreftelse på at å anmelde var riktig. At det som faktisk har skjedd ikke var greit, at alle følelsene om at noe som ikke var rettferdig har skjedd og at det er med god grunn at jeg føler det på den måten som jeg gjør. 

 

At det virkelig ikke er min skyld at jeg ikke klarer å finne tilbake til den jenta jeg engang var, og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å komme dit. Jeg må finne en ny versjon av meg selv, en jeg ikke kjenner og vet hvem er enda. Om jeg noen gang kommer dit vet jeg ikke, alt jeg vet er at det ligger et vesentlig lang vei foran meg for å finne den jenta jeg egentlig ønsker å være.

 

 

                                                       – Lina Vims

Advarsel: Fra elsker deg, til hater deg. Kjærlighet, eller var det det?

Kjærlighet, eller var det det?

Følelsen når du vet det er over, man bare vet det. Føler det. Jeg føler det når blikkene våres møtes, som om gnisten i øyemed hans bare er forsvunnet. Som om alle sjarmerende trekk bare er visket vekk som skrift i sand, alle disse trekkene er erstattet med alle hans sider jeg fordrar. De farger omgivelsene, personen og sjelen totalt at den eneste utvei er flukt. 

 

Flukt fra kjærligheten, eller var det noen gang det?

 

Jeg tenker at følelsen vi en gang delte er forsvunnet med tiden. At det vi fant på, skapte og levde sammen er bare et fjernt minne i hukommelsen til oss begge. Stemningen som ikke lenger finnes er erstattet med en klein eim i lufta som man knapt klarer å komme fra. 

 

Som om parfymen han bærer er erstattet med noe du helst ikke vil identifisert med. At lysten på hverandre er byttet ut med en følelse som sier at det aldri vil bli slik det en gang var igjen. 

 

Plutselig er man totalt fremmede for hverandre. 

 

Kranglene henger løst i lufta. Som om en hver gnist og irritasjons moment er den største grunn til å hakke på hverandre. Fortelle hverandre om de tingene man virkelig ikke kan fordra er hoved fokuset i hverdagen. Det har blitt de viktigste tingene å snakke sammen om. 

 

Alt det fine man engang delte er utenkelig. Nå finnes det bare forakt, sinne, svik og alt for stor usikkerhet.  

Hevn:

Når kjærlighet forvandles til hat. Da er hevnen varig, ikke minst farlig, og broer blir brent slik at man aldri kan komme tilbake til der man engang var.

Når den som en gang elsket deg, forvandler seg til et totalt monster. Som offentliggjør alt fra overgrep fra barndom – ungdom – ung-voksen livet. Alt legges ut offentlig på Instagram, åpen bruker. Han har over 700 følgere, og har allerede en meget lik trakassering/psykose oppheng i en som mange fra Hip-Hop miljøet kjenner til, SlimKamelen, NMG – legger ut alt av samtaler, redigerer bilder som er meget trakasserende. Dette har pågått i over et år nå, nå er jeg han neste offer.

Han har lagt ut bilder av familemedlemmer han påstår har voldtatt meg som liten, noe som ikke er sant. Sier samtidig at personen er pedofil, nazist, og skal drepes. Han er nemlig bostedsløs, bor hos sin Far på sofaen. Finner jenter som er i sårbare situasjoner, bor hos dem, gir mat, gir dop, gir alt man trenger – helt til man har blitt så isolert, avhengi, skylder penger, han blir aggressiv, skader seg selv for å få sympati, legger ut alt på Instagram. 

Personen er ekstremt manipulerende, får lett sympati, nye venner, og tar for kontroll over livet ditt uten at du merker det før det er forseint. 

Nå er livet mitt ødelagt. Så mange vet ting jeg ikke har fortalt mine egne foreldre engang, fordi det gjør så vondt å snakke om. Men alle vet, det er ute. Uten at jeg selv fikk sagt noe. Valg det selv. Jeg var allerede knust, ødelagt, pga et grovt overgrep som skjedde for 3 år siden. Anmeldte forholdet for et år siden, saken etterforskes fortsatt.

Den belastingen det er å vente på en evt henleggelse, eller rettsak unner jeg ingen. 

Samtidig er jeg en magnet for mennesker som er kun ute etter å utnytte, stjele, bruke meg, når jeg ikke er mer å tilby, av hva enn de var ute etter er jeg verdiløs. 

De forsvinner, ringer ikke, sender ikke snap, forsvinner – uten noen forklaring, eller god grunn. 

Men, denne karen. Dagen jeg velger å gå ut å danse litt med et par veninner på byen. Har vært isolert i flere måneder, da klikker han vinkel. Truer med vold på andre, at jeg får blod på mine hender. Jeg får selvfølgelig panikkanfalll, aner ikke hva jeg skal gjøre. Han sender snapper der han sier han har satt overdose på en kar, at han er død. Vi ringer politi, for å få hjelp til denne stakkars gutten som har fått en overdose. Seinere viser det seg at det bare var tull, han bare gjorde det for å få meg til å slutte å danse, ha det gøy, og komme løpene til han. 

Uansett, heldigvis har jeg smarte venner. Tenker løsninger, ikke problemer. Handler etter magefølelsen, tar ingen sjangser. 

Han fortsetter med å drapstrue meg, venner, ekser av venner, familien min, legger alt ut offentlig på instagram. 

Når jeg svarer tilbake, forklarer hvorfor jeg har det som jeg har det – klikker han totalt, truer med om jeg ikke sletter det, OG legger ut en offentlig unnskylding for innlegget og alt sammen – så skal han dra til min Pappa og drepe han med gutta sine. 

Denne uka har vært den værste i mitt liv, jeg har opplevd mye fælt, ting man ikke skal oppleve, eller se. 

Men denne psykiske terroen fra en jeg trodde elsket meg er det sykeste, vondeste, sjokkerende jeg har opplevd.

Sitter fortsatt i sjokk, må håndmates, får ikke sove, er livredd, for mitt liv, pappa sitt. 

 

Dette er en advarsel til alle der ute. Aldri del traumer med andre enn de du virkelig, virkelig stoler på. Har kjent i mange år, helst bruk en proff psykolog. 

Takk for meg. 

 

Lina

 

DE GODE DAGENE.

De gode dagene.

De gode dagene kommer. Der alt er lett, der pusten flyter som den skal, og latteren kommer som om det er det mest natuligste i verden. 

Men det er for langt mellom dem. Jeg ønsker meg fler av de gode dagene, og ikke så lange strekker med håpløshet. 

Jeg tror man kan takle de mest utrolige utfordringer, gang på gang. Men per gang så vil hver situasjon som setter et vist inntrykk endre måten du videre tenker. 

Som igjen former det du gjør og sier. 

Så når folk sier: “Men jeg ser deg jo smile” “Det er jo dager der du virker glad”

Ja, klart jeg har dager og stunder der alt er fint, og alt flyter som om det skulle vært helt normalt. 

Men, det ligger alltid noe å skurrer inni meg, sånn bakerst i hjerne margen. Noe som skraper, noe som skurrer som en ulyd, som forteller meg at ingenting varer evig og alt er bare små øyeblikk. Øyeblikk med lykke, øyeblikk med glede, øyeblikk med håp. 

Så er det opp til en hver hvor mye du selv velger å prissette disse øyeblikkene. Om du faktisk i det hele tatt har mulighet og kapasitet til å glede deg over de tingene, når man har det tungt. Noen ganger er det nesten for vondt å tenke og mimre til gode ting når savnet er stort eller det føles fjernt fra det som er virkelig nå. 

Jeg skal ikke gi opp.

 

Lina,

 

FALSKE VENNER SOM MAN IKKE HAR BEHOV FOR LENGER

FALSKE VENNER MAN IKKE HAR BEHOV FOR LENGER. 

 

Falske folk man ikke har behov for lenger. 

De lurer der du minst venter det.

Som små slanger i alt for høyt gress du tasser barbeint i med full tillit, plutselig stikker det til.

Når de stikker aner du aldri hvor, hvor dypt eller hvor lenge det skal stikke. 

De stikker uten hensyn, uten tanke bak hva som vil følge med bølgen stikket ga.

De nyter mens du vrir deg, prøver å komme deg unna, men aldri rekker det. De er alltid to skritt forran, som om de har allerede kaluklert dine bevegelser.

Falske mennesker, som søker etter andre å leve av. 

Falske mennesker, som gir deg et smil, en klem, varme ord, men straks du er ute av syn er du ikke ute av sinn, men ute av forstand til å bli omtalt som det medmenneske de later som om når man er i hverandres nærvær . 

Ord uten handling, som om ord ikke betyr noe lenger. Som om maken med ord er blitt borte med sosiale medier og slange paradiset det faktisk sosiale medier har blitt. 

Handling som ikke speiler ord, blir plutselig handlinger som viser hva som egentlig bor i en, hva man egentlig tenker, mener og føler. Som om det man allerede har eller hadde sammen bare er spinnet opp på en illusjon. Et luftslott som kun eksiterte i begges fantasi, og kanskje var det flukten fra ensomhet for begge.
Hvor hele finalen ender i et mareritt man ikke kan rømme fra fordi det har blitt en faktisk virkelighet. 

 

Men hvor virkelig er det når det er basert på andre sine meninger, følelser som ender i en konflikt du i utgangspunktet ikke søkte. 

 

Falske venner som man ikke har behov for lenger.

De som krever, tømmer og rømmer.

De som aldri står for ordene de selv spytter, men spytter styggest.

De som stikker deg i ryggen når du allerede ligger nede, poker deg med sin usynlige pinne dypt ned i sjelen din.

Med hensikt og vilje for å skade, gjøre vondt, og fryder seg i glansen av djevelens dans. 

Som igjen er undergrunnen til en annen, et livshåp slukkes med ord, svik og handlinger.

Relasjoner blir brutt, bestevenner blir til folk man aller helst ikke vil bli sett med, identifisert med, eller at man har noe med å gjøre lenger.

Hjertet mitt er ikke mitt lenger, men allemannseie. Det føles tråkka på, spytta i, revet i filler – såpass at jeg selv ikke helt vet hvem eller hva som skal romme det sønderslitte hjertet jeg sitter igjen med. 

 

 

Lina

 

Med bind for øynene i et ukjent rom.

MED BIND FOR ØYNENE I ET UKJENT ROM.

Sekundet øynene åpner seg kjennes det ut som om pusten eller pulsen knapt eksisterer. 

 

Lungene mine higer etter luft som om det er det siste åndedraget. Det er tungt, vondt, river, nesten som å puste i et sugerør følelse i kroppen, uansett hvor mye jeg prøver, får jeg ikke nok oksygen ned i lungene. Men jeg er fortsatt lydløs, som om jeg ikke våger å røre, føle eller bevege en eneste muskel i den lille kalde kroppen som er min. Frykten ligger i hva jeg skal føle, hvor vondt alt gjør. Hvor tungt er alt? Hvor meningsløst er denne dagen? 

For om alt i dag skal føles like meningsløs som i går?

Hvordan skal jeg finne meningen med å kjempe videre i dag?

Om hver eneste dag gjør like vondt som denne, hver dag er like meningsløst, like tung, like mørk som nå. 

Hvor skal jeg finne styrken til å åpne øynene, gå ut av senga og starte dagen når det er ingenting å starte?

Når det som møter meg etter å ha gått ut av senga er vondt, mørkt, tungt og meningsløst?

Kan jeg ikke bare få lov til å ligge her? Prøve å ikke eksistere så langt det er mulig. Ligge helt livløs, puste som om jeg er livløs. Fordi det er sånn alt føles inni meg, livløst. Tomt, ingen følelser, og om det er følelser er de bare vonde. 

 

 

Alle sier det blir bedre, hold ut. 

 

Men gjør det egentlig det? Hvordan kan dere egentlig vite det?

 

 

 

Om det skal bli bedre, må det skje forandringer. Det må skje noen grunnleggende endringer inni meg, noe jeg selv må finne, få til.

 

Problemet er det at jeg aner ikke. Jeg er blind, totalt med bånd forran øynene. Jeg føler meg frem i et ukjent rom jeg aldri har beveget meg i, i en virkelighet jeg aldri har vist eksisterte. Jeg viste at andre har opplevd og sagt at de føler seg slik jeg har det. Men jeg har på ingen måte kunne sette meg inn i hvor altoppslukende, livsgnist tyv det å sitte igjen etter et seksuelt overgrep faktisk er. 

 

Det er derfor jeg føler meg sånn her, så utrolig tom, ubetydelig, verdiløs, håpløs og har det så vondt. Jeg har mistet meg selv, noen har tatt fysisk tatt fra meg noe av meg selv jeg aldri vil få tilbake. 

 

Jeg har opplevd overgrep flere ganger, og sist gangen var en gang alt for mange.

Det sitter i meg som om det skjedde i går, jeg husker hvordan jeg var før som om det var i går, jeg kommer aldri til å glemme, kroppen min kommer aldri til å glemme. Jenta som hadde funnet seg selv igjen etter 2010, mistet seg selv igjen i 2016.

Nå er jeg lost, jeg er på veien til å finne meg selv igjen. Men hvem denne jenta er, aner jeg ikke. Om jeg noen gang finner ut av dette, aner jeg ikke.

 

 

Det eneste jeg vet er at jeg skal fortsette å kjempe, uansett hvor meningsløst, vondt og håpløst alt er. Uansett hvor mange dager, måneder eller år jeg skal våkne og føle meg tom, verdiløs og ubetydelig. Skal jeg  kjempe videre for å finne den jente som er glad i seg selv, som er stolt, og våkner med en iver til å gripe dagen uten frykt eller vondt for hva som måtte vente i løpet av dagen. 

 

 

Lina. 

 

 

 

 

Shanti, jeg savner deg.

Shanti, jeg savner deg.

Potene dine lekte uten klør. 

Pelsen din var myk med masse spesielle, unike tegninger. Noen brune flekker, grå striper på beina, hvit med gråe prikker på magen, grå stripete hale. Verdens fineste ansikt. Du var snill, nysgjerrig, forsiktig og lykkelig. 

Kom liten og svak. Minst i kullet. 

Vokste deg stor, sterk og modig. Du eide hjemmet ditt, du elsket meg, og jeg elsker deg mer en jeg noensinne trodde var mulig på så kort tid. 

Du ble hentet dagen en spesiell for meg bestemte seg for å forlate denne verden.  

Du lå i fanget mitt, i senga da jeg fant ut at den spesielle ikke var hos oss lenger. 

Du ga meg trøst, glede, omsorg, kjærlighet, latter, og selskap i en sorg som er bunnløs.

 

Videre vokser du, sammen med min kjærlighet til deg. Sammen med den nye, vakre kjærligheten vår vokser også noe annet, håp. En følelse jeg har savnet, ikke følt så mye i det siste. Og det føles så godt. Mitt eget hjem, fylt med kjærlighet og håp. Håpet ble større med deg. Jeg så fremtiden lysere, gledet meg til høsten med deg. Oss to, aldri ensom. 

Helt til lørdag ettermiddag, skjer det en ulykke. Du vimser deg ut av vinduet, jeg er uoppmerksom i et par sekunder. Og det var nok. Nok til at du ikke er her nå, nok til at du måtte dø på lørdag. Nok til at håpet døde med deg, med din kjærlighet til meg. 

Shanti, jeg savner deg. Hvert sekund, hvert minutt.

 

Her er innlegget om det Shanti skapte for meg…

http://maniskemeg.blogg.no/1533823935_noe_nytt.html

Lina

Jenta som ikke er her lenger.

Jenta som ikke er her lenger.

Jeg husker første dagen vi møttes som i går, selv om det er over 17 år siden. 

Jeg hadde akkurat startet på ny skole, i ny klasse og gikk første året på videregående. Da jeg kom fra en trøblete ungdom skole med alt for få elever, var det ubeskrivelig deilig å endelig komme på en skole med over to tusen elever . En skole der jeg plutselig bare ble en av alle, en ingen viste noe om, og kunne starte litt med blanke ark. 

Så møter jeg henne. Hun som skulle forandre livet mitt fra den dagen, og gjør det den dag i dag. Til tross for at det er over 10 år siden hun valgte å forlate meg, aleine uten henne på denne planeten. 

Jeg husker hva hun hadde på seg, hvordan hun sminket seg, smilet hennes, jeg husker fortsatt latteren og stemmen hennes. Og det er jeg uendelig takknemlig for, fordi det har jeg alltid fryktet siden hun forsvant fra meg. At jeg skal glemme, glemme henne, glemme oss, glemme stundene, de helt spesielle minnene, de stundene som gjorde at vi var oss etter de øyeblikkene. Vi delte noe, noe jeg aldri hadde delt med noen før. Vi hadde en kjemi, en humor og et bånd til hverandre jeg aldri har funnet igjen. 

Jeg husker hvordan hun kunne lese meg, uten ord. Uten at jeg utrykket med verken kropp språk eller noe annet. Men hun så meg, alltid. Hun FØLTE meg, og jeg FØLTE henne. Vi SÅ hverandre, uten ord, uten spørsmål, uten at noe som helst trengtes å klargjøres. Og det var så utrolig deilig, deilig at noen forsto meg. Virkelig forsto meg, følelsene mine, kaoset inni meg, hvorfor jeg er sånn og hva det kommer av. Fordi vi har opplevd de samme tingene, vi har blitt formet likt, vi gikk i samme kropp, samme situasjon og kunne derfor bånde på et slikt nivå som vi gjorde.

 

Jeg savner å snakke med henne.

Jeg savner å le med henne.

Jeg savner smilet hennes, det som smittet så lett over på meg. 

Jeg savner latteren hennes, fordi jeg bare måtte le selv. Bare ved å høre henne le, fordi når hun lo, sånn ekte, virkelig ekte. Da følte jeg lykke, hun ga meg lykke bare ved at jeg hørte latteren hennes.

Jeg savner forståelsen hennes, og alle de smarte tingene hun sa til meg når alt virket så håpløst. 

Jeg savner varmen hennes, føle at hun faktisk er nær meg. Fordi det var virkelig varmt, når vi to var i nærheten av hverandre.

Jeg savner øynene hennes, hvordan de lurt kunne smile til meg, og jeg forsto akkurat, akkurat hva hun tenkte på. Om det var faenskap eller morsomt, spilte ingen rolle. Fordi jeg forsto, og det var det unike her.

Jeg savner energien hennes, den levende, gærne, sterke, ustyrlige, men samtidig så ufattelig sårbar på samme tid. Hun smittet meg, med alt hun hadde levende inni seg. På godt og vondt. Og det savner jeg så sinnsykt. 

 

Jeg savner henne. 

Jeg savner oss.

 

Jeg husker perioden før hun forsvant veldig godt, jeg kan gå tilbake til den perioden når jeg vil. Den er krystallklar, mye klarere enn noen andre minner jeg har med henne. Hvorfor er vel fordi det er den aller siste perioden jeg fikk med henne. 

Vi dro ut på byen, dansa sammen, lo sammen. Vi hang mer sammen på slutten enn vi vanligvis pleide, noe jeg har lurt på er en tilfeldighet eller var en bevist handling fra henne fordi hun viste hva som skulle skje. 

Jeg husker flere øyeblikk der jeg ser på henne, og tenker at jeg skal spørre. Spørre hva det er for no, fordi jeg kan se det, jeg kan føle det. Men av en eller annen grunn så går jeg aldri inn på dette. Jeg unngår det bevist, fordi jeg føler at hun ønsker at jeg ikke skal spørre. Hun vil bare at vi skal ha det gøy sammen, nyte øyeblikkene. Fordi vi begge vet at dette er bare øyeblikk med lykke, før virkeligheten henter oss inn igjen. 

Men det var akkurat det som var så magisk med henne, hun fikk meg alltid til å glemme. Totalt. 

Jeg glemte alt vondt, hele verden. Det var bare oss, våre samtaler og tanker.  Og de betydde noe, de var viktige, for oss begge to. Og vi tok vare på hverandre.

 

Uansett, så lar jeg henne være, jeg unngår til og med å svare telefonen når hun ringer meg den kvelden. Den kvelden når jeg står å krangler med en dum kjæreste, jeg virkelig ville få frem poenget mitt til. Jeg husker til og med hva vi kranglet om, hvor jeg sto når hun ringte, hvordan jeg holdt telefonen, så navnet hennes, hørte telefonen ringe, og bevist valgte å ikke svare. Fordi jeg hadde et så sykt viktig poeng å få frem til denne idiot kjæresten min, som i dag er en eks, jeg aldri har snakket med eller sett igjen. 

 

Jeg har et tapt anrop, glemmer å ringe opp igjen. 

 

Jeg husker jeg feiret bursdagen min, midt på sommeren i hagen til Mamma. Det var stor stas fordi jeg skulle snart til Roskilde for aller første gang og jeg skulle dra med min aller bestevenninne. Ja, hun som jeg hadde et tapt anrop fra, hun som forsto alt. 

Men så får jeg en annen telefon, fra en annen venn. En gammel venn, fra skoletiden. Jeg skjønner ikke først, ligger i senga på pikerommet. Ser på taket, der jeg har alle bilder fra barndom – da. Med venner, dyr og familie. Og så klart, bilder av meg og henne. Noen av bare henne, et av oss sammen. 

Jeg svarer telefonen. Hun er kort og seriøs. Sier “Lina, sitter du?” Jeg svarer litt undrende med “Jaa. Ligger i senga på rommet akkurat nå. Hvordan det?”

“Hun er død” “Hun tok livet sitt i natt” “Hun ble funnet i dag”

Alt stopper opp. ALT. Som om hele verden er satt på pause. Lenge, jeg skjønner, men samtidig skjønner jeg ingenting. Hun ringte meg jo i går. Og jeg skulle ringe opp, men jeg glemte det bare.

 

Hva som skjer etter dette er svart. Jeg husker ikke. Jeg vet at jeg dro til Roskilde, i tanken om at hun hadde ønsket det. At jeg skulle dra for oss begge, selv om hun ikke var her lenger. 

Følelsene av at hun er borte er ubeskrivelige. Det er de den dag i dag. Jeg tror aldri jeg vil klare å virkelig sette ord på dette, hvor vondt, hvor tomt det egentlig er.

 

Men, jeg husker henne fortsatt og det kommer jeg alltid til å gjøre.

 

Min fineste, min ærlige, sårbare, sterke, vakre sjel. Håper du flyr fritt, passer på meg og andre. 

Savner deg.

Lina